Rektorer bør ansettes, ikke velges

Det vanligste ved norske universiteter er at rektorene velges av de ansatte og deretter bekler en dobbeltrolle som både styreleder og rektor. Regjeringen vil at hovedregelen heller skal være at rektorene ansettes. Styrene skal også ledes av en ekstern styreleder.

I forbindelse med behandlingen av strukturmeldingen for høyere utdanning blir det torsdag klart om flertallet på Stortinget støtter Regjeringens forslag.

Det bør Stortinget gjøre.

Bør ha et uavhengig styre

Universitetene er uten tvil best tjent med å skille rollene som rektor og styreleder. Og rektorene bør ansettes av et styre, ikke velges av de ansatte.

Det enkleste spørsmålet er om universitetene trenger et uavhengig styre. Det gjør de selvfølgelig.

Når rektor leder sitt eget styre, undergraver det styrets uavhengighet og styrets rolle som korrektiv og kontrollør. Universitetene er viktige institusjoner som får tildelt store ressurser. De må derfor utfordres av et styre som bare kan sies å være uavhengig dersom dobbeltrollen som styreleder og rektor avvikles.

De som er bekymret for at universitetene dermed blir holdt mer i ørene av Kunnskapsdepartementet, bør heller kjempe for tung representasjon av ansatte i styrene.

Selvstyre ikke truet av ansatt rektor

Svaret på om rektor bør velges eller ansettes er ikke fullt så opplagt.

Både som institusjoner for læring og forskning, må universitetene være fri fra detaljstyring. Denne autonomien er verdt å verne.

Men en ansatt rektor vil være like uskikket til jobben sin som en valgt rektor om han eller hun legger seg opp i hva den enkelte forsker skal gjøre eller hva den enkelte foreleser skal lære bort.

Derimot er det en fordel om den øverste lederen ikke først og fremst har sin lojalitet til de ansatte. Den lojaliteten må først og fremst være knyttet til det samfunnsoppdraget universitetet har.

Lojal mot samfunnsoppdraget, ikke de ansatte

Det er et oppdrag som krever nødvendige, men upopulære avgjørelser, for eksempel om å flytte ressurser fra et fagområde til et annet. I slike sammenhenger er det lettere å få nødvendige ting gjort om rektorene ikke er "fremst blant likemenn", men ansatt for å utføre et oppdrag til det beste for hele institusjonen og for samfunnet.

Dagens universitetsdemokrati fungerer heller ikke godt.

Få stemmer ved rektorvalgene. Få kandidater stiller til valg. Vi kan trygt anta at gode, potensielle rektorkandidater vegrer seg for en valgkamp mot og blant kolleger.

Det er synd – og stadig vanskeligere å forsvare.

Stadig mer krevende topplederjobb

Universitetene har alltid vært krevende kunnskapsorganisasjoner å være ledere for. Men det som var vanskelig før, er enda mer komplisert nå. Samfunnets krav til resultater øker. Mer av forskningen er tverrfaglig og derfor vanskeligere å organisere. Den internasjonale konkurransen om finansiering, kompetanse og studenter øker. Og digitale læringsmuligheter utfordrer det tradisjonelle universitetet.

De som forsvarer dagens ordning med valgt rektor undervurderer derfor hvor komplisert universitetsledelse er blitt og vil bli.

Derfor må vi være sikre på at den som får rektorjobben er aller best skikket. Det handler om personlige egenskaper, strategiske evner, erfaring med ledelse – i tillegg til dyp innsikt i fag og forskning.

Den beste måten å kartlegge slikt på er gjennom en grundig ansettelsesprosess, ikke en overfladisk valgkamp hvor få bryr seg.