Aftenposten mener: Viken er vanskelig å elske

På det første møtet i nye Viken Venstre var det visstnok entusiastisk roping grunnet regionreformen.

Dette kunne partileder Trine Skei Grande opplyse på en pressekonferanse i fjor.

Slik ståhei er et av få kjente tilfeller av begeistring overhodet på Vikens vegne.

Ellers synes de aller fleste å være enige om at det nye storfylket er en merkelig konstruksjon. Frp liker det ikke, KrF er mot, Høyre skulle egentlig lagt ned alle regionene, og opposisjonen stemte mot. Regionreformen ble kompromisset ingen har grunn til å være fornøyd med.

Nå har også det nye flertallet i Viken bestemt seg for å søke om å få oppløse seg selv.

Dette er en stor seier for Senterpartiet, og den skyldes at partiets tre partnere heller ikke har noe eierskap til regionreformen. Standpunktet får i første omgang få praktiske konsekvenser, utover at planene om nytt fylkeshus i Sandvika stoppes.

Samtidig er det tradisjon i Norge for å respektere stortingsflertallets beslutninger, slik at de står seg over flere perioder. Alternativet er at store mengder politisk energi går vekk i stadige omkamper. Dette hensynet bør også veie tungt før et eventuelt nytt stortingsflertall etter 2021 oppløser Viken.

Nye og sterkere regioner var i utgangspunktet en god idé. Kronargumentet er maktspredning og desentralisering, ved at større regioner kan overta flere oppgaver fra staten. Men de nye oppgavene er ikke akkurat overveldende, hverken i omfang eller ansvar. Alle de tre fylkene som snart utgjør Viken, er store nok til å kunne forvalte disse oppgavene uten å slå seg sammen.

Annerledes er det med Troms og Finnmark, som har sendt samme signal som Viken. Om Finnmark skulle gjenoppstå alene, ville altså landets minst folkerike fylke forbli uendret av en reform der hovedgrepet var større enheter.

Det ville være et stort paradoks. Men selv uten en slik endring er regionkartet svært ulogisk. Møre og Romsdal er mindre enn Østfold i innbyggertall, men skal fortsette på egen hånd. Slikt svekker viljen i andre fylker som også helst skulle ha vært sammenslåing foruten.

Så skal man ikke forskuttere. Når de nye fylkeskommunene etter hvert kommer i drift, vil det kunne oppstå dynamikk og samarbeid som kanskje gjør det mindre naturlig å oppløse strukturene noen år frem i tid. Et nytt stortingsflertall i 2021 er heller ikke gitt. Så lenge Oslo står alene på regionalt nivå, er det også vanskelig å designe ideelle løsninger for hovedstadsområdet.

Kanskje blir misnøyen mindre etter hvert. Men entusiastisk roping blir det neppe.