Aftenposten mener: Karaktergaloppen bør tøyles

«Hvor fornuftig er det egentlig å skille mellom søkere med 6 i snitt og søkere med 6,1», spør Unge Venstre-leder Sondre Hansmark i Dagens Næringsliv.

Det er godt spurt. Skal man ha noen sjanse å komme inn på såkalt ordinær kvote på medisinstudiet i Oslo i høst, holder det ikke med 6 i alle fag. Poenggrensen på 68,5 innebærer at man i tillegg er man nødt til å vente minst to år, mens man kan ta tilfeldige studiepoeng, folkehøgskole eller militærtjeneste.

Spesielt alderspoengene, en belønning simpelthen for å bli eldre, er en merkverdighet. Det er uklart hvorfor disse eksisterer, utover at de utgjør et halmstrå for dem med for svake karakterer fra videregående, og muligens også er begrunnet i en idé om at alder gjør deg mer moden for studier. Regelen om ekstrapoeng for folkehøgskole fremstår derimot mest som særs vellykket politikkpåvirkning fra folkehøgskolelobbyen.

Selv om karakterer i utgangspunktet er det mest nøytrale kriteriet for fordeling av studieplasser, består opptakssystemet totalt av så mange merkverdigheter at det bør gjennomgås. Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) har da også bestilt en evaluering av hvordan ordningene med kvoter og tilleggspoeng fungerer, og om det finnes bedre metoder for å sikre at riktig student kommer inn på riktig studium. Tidligere har Venstre foreslått å erstatte alderspoengene med ekstrapoeng for relevant arbeidserfaring, som i hvert fall er et mer logisk kriterium.

Hansmark vil la universitetene selv få bestemme hvordan de vil organisere opptaket i større grad, for eksempel gjennom intervjuer. Regjeringen har ingenting imot forsøk med alternative opptaksmetoder. Det blir dog raskt et ressursspørsmål for det enkelte studiested.

Samordna opptak er utvilsomt det enkleste og billigste for dem. Men den fremste vinneren på dagens system er privatskolene, som innkasserer unges lånekassepenger i bytte mot muligheten til å ta opp fag.

Taperen er først og fremst samfunnet som helhet. Det er dårlig utnyttelse av menneskelige ressurser at mange bruker sine beste år på å samle karakterpoeng. Det er heller ikke gitt at denne prosessen belønner de rette kandidatene.

Unge må få lov å bruke tiden sin slik de vil. Men spørsmålet er hvilke incentiver de gis. Alderspoengenes betydning bør reduseres, og anledningen til uendelige forsøk på karakterforbedring fremstår uhensiktsmessig. Det virker også sannsynlig at det kan finnes bedre silingsmetoder enn dagens karaktergalopp for de aller mest populære studiene.