Aftenposten mener: KrF valgte den minste lidelses vei
Knut Arild Hareide satset alt og tapte. Hans lederperiode vil enten bli husket som et bunnpunkt for Kristelig Folkeparti, eller den vil inngå som del av den kontinuerlige nedgangstiden på 2000-tallet. KrF-ere må håpe på det første, ved at Kjell Ingolf Ropstad klarer å snu trenden mot og forbi sperregrensen.
Slik Kristelig Folkeparti hadde stilt seg, ville alle de tre alternativene på fredagens landsmøte innebære å gå lidelsens vei, for forutsigbart nok å låne et bibelsk uttrykk.
Å følge Hareide-linjen ville ubønnhørlig være den mest tornefulle. Et knapt rødt flertall i en hemmelig avstemning ville skapt dype sår i partiet. I tillegg ville regjeringsforhandlingene blitt vanskelige, da hverken Senterpartiet eller Arbeiderpartiet oser av regjeringslyst. Det «gule» Grøvan-alternativet ville være mer av en seigpining frem mot valget i 2021. Det er slett ikke sikkert det ville være lettere å velge side på et senere tidspunkt.
Å bevege seg inn i Solberg-regjeringen er også smertefullt. Ikke så mye på grunn av Hareides avgang, som landsmøtet lot til å ha forsonet seg med allerede før lederen la hodet på blokken. Det er først og fremst den betydelige avstanden til Frp som smerter. Dernest er det mange i partiet som frykter at velgerne vil fortsette å falle fra når partiet klamrer seg til høyresiden.
Alt i alt var dette alternativet likevel det som gjør minst vondt. Det betyr ikke at veien videre vil være den letteste.
KrF har nå ikke et spesielt godt utgangspunkt i de kommende regjeringsforhandlingene. På den annen side møter de et Høyre som er på tilbudssiden. Trolig vil KrF kunne vinne frem med krav på et par viktige saksområder for partiet, som for eksempel støtte til barnefamilier eller noen endringer i abortlovverket.
Verre kan det bli etterpå. Som Solberg-regjeringens minsteputt må KrF akseptere begrenset innflytelse på den daglige gang. Små og store saker vil dukke opp der regjeringspartiene er uenige, og kjøttvekten vil råde.
Bekymringen for hvordan partiet skal klare å vinne oppslutning i en slik situasjon er høyst forståelig. Sant å si er det ikke lett å forstå hvor nye KrF-velgerne skal komme fra. Argumentene for den vinnende side har da også i liten grad dreid seg om dette, men snarere om at å knytte seg til høyresiden gir størst mulighet for gjennomslag for KrFs politikk.
Det kan være. Men problemet for KrF de siste fem årene har ikke vært manglende gjennomslag. Det har vært manglende oppslutning.
