Flere somaliere i Norge må i jobb

Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

DET BOR 33.000 med somalisk bakgrunn i Norge.

Altfor få av dem er i jobb.

For tallenes tale er klar: I det store bildet er Norge blant de landene i verden med minst forskjell i sysselsetting mellom innvandrere og andre nordmenn. Men for enkelte grupper av innvandrere er andelen i arbeid likevel svært lav. Norsksomaliere er den største av disse gruppene.

Slik har det vært i flere tiår. Men det er ikke sikkert at det må være slik.

I Sverige er andelen med somalisk bakgrunn som er i en eller annen form for arbeid, betydelig høyere enn i Norge. Det viser tall Dagsavisen har innhentet fra Nordisk Ministerråd.

For eksempel er «bare» 46,8 prosent av kvinner mellom 25 og 54 år med somalisk bakgrunn uten arbeid i Sverige. Det tilsvarende tallet for Norge er 63 prosent.

Det bør føre til selvransakelse, for det norsksomaliske miljøet, for norske politikere og for det norske majoritetssamfunnet.

For det soleklart viktigste målet i norsk integreringspolitikk har i flere tiår vært å få innvandrere i jobb.

«Arbeidslinjen» er også det viktigste hensynet i utformingen av en velferdspolitikk som er tilpasset fremveksten av et multikulturelt Norge.

Det er en hovedlinje vi gjentatte ganger har gitt vår fulle støtte.

En ny rapport om somaliere i Oslo laget av den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen Open Society Foundations (OSF), illustrerer hvorfor arbeid er en nøkkel. Ett av hovedfunnene er nettopp at norsksomaliere selv opplever seg som ekskludert fra det norske storsamfunnet, som følge av at de ikke er i arbeid.

Spørsmålet er derfor hva som kan gjøres for at langt flere norsksomaliere kommer i arbeid fremover.

Vi har en sterk mistanke om at det i altfor liten grad stilles krav til resultater når offentlige midler sluses inn i tiltak for å få innvandrere i jobb

En problemstilling er om staten og kommunene kan målrette mer av integreringsinnsatsen mot de gruppene, som norsksomalierne, som har ekstra store utfordringer med å få innpass i arbeidslivet. Det gjelder langs hele kjeden av tiltak i kommunal og statlig regi, fra språkopplæring og introduksjonsprogram til kvalifiseringsprogrammet og mer ordinære utdannings— og arbeidsmarkedstiltak.

Mye tyder på at norske myndigheter har vært for tilbakeholdne med å sette inn ekstra innsats mot enkeltgrupper i frykt for å stigmatisere.

Vi har også en sterk mistanke om at det i altfor liten grad stilles klare krav til resultater når offentlige midler sluses inn i tiltak rettet mot å få innvandrere i jobb.

Norge bruker formidable 7,5 milliarder kroner årlig på arbeidsmarkedskurs. Innvandrere utgjør nær halvparten av kursdeltagerne.

Likevel konkluderte det offentlige integreringsutvalget i 2011 at disse AMO-kursene for mange innvandrere er til liten hjelp, blant annet fordi mange kan for lite norsk.

En integreringspolitikk som er mer målrettet, mer resultatorientert og som bedre følger opp kravet om at alle skal i aktivitet så fort som mulig, kan derfor være noen av stikkordene for den nye regjeringen på dette området.

Samtidig må det norsksomaliske miljøet gå i seg selv.

«Kanskje er svensksomaliere flinkere enn oss til å hjelpe seg selv», sier norsksomaliske Hamsa Mohamed til Dagsavisen.

Som Aftenpostens reportasjer gjennom mange år har vist, er det en rekke taleføre forbilder i det norsksomaliske miljøet.

De gjør en viktig jobb for å vise vei, ikke minst for å forhindre at barn og unge i det norsksomaliske miljøet arver holdninger og språkvansker som gjør at eksklusjonen fra arbeidsmarkedet går i arv.