Marte Michelets bok: En liten flik av en stor europeisk debatt

Debatten om «Hva visste hjemmefronten?» er helt spesifikt norsk. Men den er også en del av et gigantisk europeisk puslespill.

Hvordan skal vi bedømme det som skjedde under andre verdenskrig, katastrofen som nesten knuste Europa? Hvem var helter, hvem var ofre, hvem var overgripere – og hva ville vi selv ha gjort?

Det finnes ikke et land i Europa som ikke er dypt preget av krigen og krigens ettervirkninger, der fortiden bearbeides av forskere, kunstnere, forfattere og i mer eller mindre åpne debatter. Skyld og uskyld fordeles i stadig nye runder, smertefulle og opprivende slag om hvem som led mest, hvem som hadde størst ansvar og hvem som sviktet.

Tyskland har et eget ord for prosessen der man forsoner seg med fortiden: «Vergangenheitsbewältigung».

Landet som startet andre verdenskrig, utførte Holocaust og til slutt tapte krigen, er i dag mesteren i åpen debatt og minnepolitikk. Studiegrupper og forskere fra hele verden lærer av Tyskland hvordan man best kan leve videre sammen etter diktatur, krig og konflikt.

Oppgjør tar generasjoner

Men dette kom ikke av seg selv. Det ble systematisk dyrket, først gjennom press og tvungen denazifisering fra de allierte som vant krigen, så som et internalisert instrument fordi landet ønsket igjen å bli en del av det gode økonomiske og politiske selskap.

Noe av det mest slående med prosessen etter andre verdenskrig er tiden det tar før debattene åpnes: Et vendepunkt i Tyskland kom med 68-generasjonen som forlangte å få vite hva foreldrene egentlig hadde gjort under krigen.

Neste vendepunkt kom knyttet til den amerikanske TV-serien «Holocaust» (fra 1978). Den bidro til at jødeutryddelsen fikk en annen rolle i samfunnsdebatten. Minnesmerket over Holocaust-ofrene midt i Berlin ble ikke innviet før i 2005.

Hver ny generasjon ser tilbake med et annet blikk.

Perspektivene er også gjerne helt ulike i offisielle historiefortellinger, historieforskning og hva som formidles innad i familier.

Sosiologen Harald Welzer viste dette i boken Bestefar var ingen nazist, som kom i 2002. Selv om folk aksepterer den offisielle historien der tyskere hadde stått for et enormt antall voldelige overgrep, blir egne slektningers deltagelse ofte unnskyldt og forvrengt.

Les også

Les Tor Bomann-Larsens kronikk: Historien tilhører fremtiden

Nasjonale fortellinger

For et tiår siden var det i vinden å forsøke å etablere en felleseuropeisk fortelling om andre verdenskrig. Med den nye nasjonalismen på fremmarsj, brukes krigen igjen for å dyrke ulikhet fremfor å forene, for eksempel i Polen.

Etter at det nasjonale Lov- og rettferdighetspartiet PiS overtok makten, forsterker regjeringen konflikter fra krigens dager. Tre eksempler:

• Forsøket på å lage en såkalt Holocaust-lov der folk skulle straffes for å kalle nazistenes konsentrasjonsleirer «polske dødsleirer» eller anklage den polske nasjon for udokumenterte forbrytelser, skapte internasjonalt rabalder.
• Forholdet til nabolandet Tyskland preges av at Polen krever erstatning for ødeleggelsene under andre verdenskrig. Kravet er for tiden på om lag 750 milliarder euro, skriver MDR.
• Det nye museet over andre verdenskrig i Gdansk skulle fortelle historien om krigen ut fra et fugleperspektiv. Det kunne ikke den nåværende regjeringen leve med. Utstillingen ble endret for å inkludere flere polske helter.

Blodlandene

Å sammenligne debatter i Polen og Norge er nesten umulig fordi historien er så ulik. Riktignok var begge okkuperte land, men der Norge mistet 10.000 (0,35 prosent av befolkningen) mistet Polen seks millioner (nærmere 20 prosent). Av dem var halvparten jøder, så godt som hele den polske jødiske minoriteten i landet.

Norge var altså en fredelig avkrok under krigen sammenlignet med området historikeren Timothy Snyder kaller «blodlandene»: Ukraina, Polen og Hviterussland.

Fordi det var her Europas største jødiske minoritet levde og her krigens tyngdepunkt befant seg, er alt større i Polen: Alle ble direkte berørt av krigen, og i dag er dette nasjonen som er representert med flest i Israels Yad Vashem der individer som reddet jøder, æres. Dette til tross for at straffen for å hjelpe jøder i Polen var døden.

La lokk på all krigsdebatt

Heltene hylles altså gjerne, men at mange polakker også hjalp nazistene, er et tema det offisielle Polen forsøker å skyve under teppet. Slik er det fortsatt i flere land, ikke minst i det østlige Europa.

Det henger også sammen med hvordan historien gikk videre etter 1945. I den kommunistiske delen av Europa ble all debatt som handlet om krigen, lagt lokk på til 90-tallet. Det var Moskvas historiefortelling som gjaldt, fortellingen om Sovjetunionens heltemodige seier over nazistene. Grånyanser og historieforskning hadde ytterst trange kår.

Det vestlige Europa har derimot hatt 73 år til å fordøye krigen og snakke åpent om den.

Frankrike var medskyldig

Likevel tar det tid. I både Frankrike og Norge var for eksempel heltebildet av motstandsbevegelsen altoverskyggende i flere tiår. Frankrike var delt i to under krigen, en tyskokkupert del og en del styrt av det nazivennlige Vichy-regimet.

Etter krigen snakket franskmennene som om dette regimet var noe eksternt og fremmed. I 1973 kom den amerikanske historikeren Robert Paxton med en bok om Vichy-regimet som startet en voldsom debatt om franskmenns skyld og ansvar.

Først i 1995 kom daværende president Jacques Chirac med en erklæring om at Frankrike bærer med seg en medskyld i jødedeportasjonene.

Debattene om kollektiv og individuell skyld er følelsesladde og vanskelige. I Danmark var det for eksempel lenge tabu å snakke om at jødene som ble reddet over Øresund, ofte måtte betale flere månedslønner for frakten til Sverige.

Også Nederland nyanseres

I Nederland kom boken Mange falske håp av den tyske historikeren Katja Happe ut tidligere i år, en bok som innholdsmessig ligner på Michelets bøker. Den dokumenterer hvor liten vilje det var i den hjemlige motstanden og i eksilregjeringen til å hjelpe jødene – med et stort unntak i februar 1941:

Etter de første tyske aksjonene mot nederlandske jøder, streiket tusenvis av arbeidere i protest. Tyskerne slo beinhardt ned på dem, og 19 nederlendere ble henrettet. Da jakten på jødene begynte for alvor året etter, var det vanskeligere å mobilisere.

Nederland har for øvrig nest-flest personer som æres av Israels Yad Vashem.

Ingen land i Europa opplevde krigen likt. Debattene som føres i dag, er derfor svært forskjellige. Men alle har til felles at historien om krigen ikke er ferdig skrevet.