Når det dannede britiske parlament omdannes til et ondskapens hus

LONDON (Aftenposten): Én gang i uken forvandles det dannede britiske Underhuset til et ondskapens hus. Jo flere fornærmelser, syrligheter og verbale svingslag, jo bedre. Og vi kan love at det ikke var bedre før.

Det er onsdag formiddag, og Big Ben forteller oss at klokken nærmer seg 12. Jeg vandrer med faste skritt gjennom Westminster Hall, klar til å overvære ukens høydepunkt i det britiske parlamentet: The Prime Minister’s Question Time, PMQ blant innsidere, statsministerens spørretime.

Politisk teater

Mens spørretimen i det norske Stortinget er en søvndyssende affære, er den britiske varianten definitivt ikke for amatører! Dette er et raffinert politisk teater, hvor regi, dramaturgi og politikernes talekunst dyrkes og utfordres. Her skal du kunne din Aristoteles, og retorikkens ABC: Etos, logos og patos.

— Dersom du blir trukket ut til å stille spørsmål til statsministeren, gjelder det å være forberedt. Lås deg inne på kontoret, og øv og øv. Test spørsmålet på andre. Vær forberedt på å endre formuleringene og ordlyden. Det er to ting som gjelder: Forberedelse og fremførelse. For en opposisjonspolitiker kan dette sammenlignes med det første angrepet i en krig. Dette er motstanderens sjanse til å kaste inn den verbale håndgranaten som blåser vekk hele Regjeringens forsvar, skriver Labour-politikeren Paul Flynn humoristisk i boken «Commons knowledge. How to be a backbencher».

Tradisjoner

Det britiske parlamentet, selve demokratiets vugge, er berømt for sine brutale, men også glitrende debatter. Selv om man allerede fra 1880-tallet kunne stille statsministeren spørsmål, var det så sent som i 1961 at spørretimen, slik vi kjenner den i dag, ble innført. I starten var debattene livlige, men siviliserte. Det endret seg da Labours Harold Wilson ble statsminister, og konservative Edward Heath satt på opposisjonsbenken. Det intense fiendskapet mellom de to fikk sitt utløp i debatten. Spørretimen ble aldri den samme igjen. Bedre ble det ikke da Margaret Thatcher overtok som statsminister. Frykten og redselen for å bli utsatt for Jernladyens «handbagging» - den ydmykende utskjellingen Thatcher sjelden lot gå fra seg om nødvendig - sitter fortsatt i hos representantene.

Spyttebakke

Vi tar trappene opp fra Westminster Hall, og vandrer andektig gjennom St. Stephen’s Hall, hvor markante statsmenn kikker ned på oss fra hvite marmorsokler. Foran inngangen til Underhuset troner Winston Churchill, Lloyd George og Margaret Thatcher. Representantene vet hva de har å leve opp til. Ved siden av døren står også en spyttebakke. Her bes representantene avlevere sine klyser før de trer inn i det aller helligste. Vi blir høytidelig geleidet opp på pressegalleriet hvor to vakter – i kjole og hvitt må vite – viser vei til benkene. På motsatt side er publikumsgalleriet – The Strangers Gallery. Showet kan begynne.

Salen i Underhuset er stappfull. I ringen står statsminister David Cameron mot opposisjonens leder, Ed Miliband. Bak Cameron sitter representanter fra regjeringspartiet, på motsatt side opposisjonens. De første seks spørsmålene er forbeholdt Miliband. Deretter får 15 tilfeldige representanter sjansen til å delta i sentrale biroller. De er plukket ut til å stille spørsmål gjennom loddtrekning.

I Labours hovedkvarter har man brukt flere dager på å pønske ut de spørsmålene som forhåpentlig kan få statsministeren ned i knestående. Og i 10 Downing Street har rådgiverne forsøkt å tenke ut hvilke spørsmål som vil komme fra motstanderen, og som kan slå knockout på ferskingen Miliband. Når Cameron ankommer Underhuset, er det med en perm full av ferdigskrevne svar og sitater som forhåpentlig skal bringe Miliband ut av balanse. På TV ser det tilsynelatende ut som alt blir tatt på sparket. Men bare idioter unnlater å forberede seg til spørretimen, ifølge Tony Blair.

Denne onsdagen er det sjokktallene om bråbrems i den britiske økonomien, at landet igjen har fått negativ vekst og at inflasjonen skyter fart, som dominerer nyhetsbildet. Regjeringen må svare for om innstramningene, som skal få ned landets enorme underskudd, har vært for tøffe.

Miliband: Statsministeren har i månedsvis gått rundt og sagt at britisk økonomi er utenfor faresonen. Nå viser tall at det ikke er noen vekst overhodet. Kan statsministeren forklare hvorfor?

Cameron: Vi er ute av faresonen. Vi er ikke lenger linket til land som Portugal, Hellas og Irland. Vi er på rett vei. Og det vet opposisjonens leder! Han får det til å høres ut som vi har overtatt en« gyllen arv» fra Labour. Det er det mest latterlige jeg har hørt!

Hear! Hear! (uttales Yer! Yer!) hyles det fra benkene bak Cameron. De ivrigste reiser seg.

Miliband: Svaret er altså at han ikke skal endre noen ting. Hvorfor kan ikke statsministeren, for en gangs skyld, legge vekk sin arroganse og innrømme at han vet hvordan han skal kutte jobber, men overhodet ikke hvordan kan skal skape dem!

Yer! Yer! Rå latter runger i veggene. Miliband har fått inn en saftig uppercut.

Cameron: Det hadde vært smart om opposisjonens leder sluttet å skrive spørsmålene før han kom til spørretimen, og faktisk lyttet til svarene han fikk.

Nå bryter salen igjen ut i henholdsvis buing og heiarop. Da bryter The Speaker-ordstyreren— inn:

«Order! ORDER!!!!»

Når debattene kommer ut av kontroll, er det han som skriker ut ordene. Ro i salen!

Helt siden Charles Dickens arbeidet som reporter og referent i Underhuset i 1832, har det gått hardt for seg på de grønne benkene. Frem til 1983 eksisterte en liste over fyord som var bannlyst i debattene, men den ble droppet fordi det ikke er ordene i seg selv, men den sammenhengen de blir brukt i, som er viktige. Derfor kom Churchill seg unna når han skjelte ut motstanderen for komme med «a termilogical inexactitude» – en mer raffinert måte å si at representanten lyver så det renner av ham. Fornærmelser er en del av det politiske teateret, og desto mer elegante, subtile og utstuderte de er – jo bedre. Denne, for eksempel, passerte glatt sensuren: Lord Sandwich til John Wilkes: «De kommer enten til å dø på galgen, eller av syfilis». Wilkes: «Det må avhenge av om jeg omfavner Deres prinsipper eller deres elskerinne, ærede Lord.» John Major, kjedelig som han fremsto, kunne også ha en skarp tunge. Da Neil Kinnock messet i vei i en debatt, repliserte Major: «Kinnocks taler er alltid så lange fordi han ikke har noe å si, og fordi han ikke har noe å si, vet han heller aldri når han er ferdig med å si det.»

Utvist

Selv om man får inntrykk at det knapt går noen grenser for utskjelling, kan representanter bli utvist fra Underhuset for «grossly disorderly conduct», grov uparlamentarisk oppførsel. Politikere som har fått denne advarselen, må forlate salen umiddelbart og mottar ikke lønn under suspensjonen, som kan vare fra fem dager til i verste fall flere måneder. I denne lite ærefulle gruppen finner vi kjente navn som Ken Livingstone, tidligere ordfører i London, Ian Paisley, den nordirske protestantiske kruttønnen av en prest og Alex Salmond, i dag «statsminister» i Skottland.

Ondskapens hus lever opp til alle mytene. Da Tony Blair holdt sin siste tale i Underhuset, sa han: «I mine 10 år som statsminister, sluttet jeg aldri å frykte dette huset.» Winston Churchill ga uttrykk for samme respekt: «Jeg har forsøkt alle former for spenning, fra skyting til gambling. Men jeg har aldri funnet noen gambling som kan måle seg med politikken, og ingen spenning som kan måle seg med en skikkelig politisk strid i Underhuset!» (Klippene fra YouTube er lagt inn av nettutgavens redaksjon i etterkant av publisering)