Kjære Aksel

Jeg bestemmer meg for å være positiv og glad, men igjen og igjen så er det som om barndommen innhenter meg og overskygger livet mitt.

Hvordan komme seg videre? Hvordan la fortid være fortid?

Hvordan lære å respektere meg selv og bygge selvfølelse når barndommen ikke var det beste utgangspunktet for meg?

Hilsen jente (19)


  • Psykolog Aksel Inge Sinding svarer:

Kjære jente (19)

Du stiller et viktig spørsmål, som jeg vet at mange – både psykologer og lekfolk – vil svare svært forskjellig på. Mitt svar blir kun ett syn på saken og er selvfølgelig preget av min faglige retning og erfaring.

Du skriver at du bestemmer deg for å være positiv og glad, men at barndommen allikevel innhenter deg. Dette viser litt om hvordan vi tenker om forholdet mellom tankene og følelsene våre.

Ikke rart å preges

En utbredt holdning i dag er at du føler som du føler, fordi du tenker som du tenker. Med denne antagelsen blir oppgaven for personen å tenke annerledes for å føle annerledes.

Jeg sverger imidlertid til en litt annen holdning: Det du føler, er det du føler, og det er viktig å forstå, tåle og uttrykke disse følelsene for å ha det bedre med dem.

Det er ikke rart at du preges av din barndom. Det er jo utgangspunktet ditt. Vi preges alle av våre opplevelser og erfaringer.

Monica Strømdahl

Det er noe av det vakre ved å være et sammensatt menneske og ikke en maskin som bare kan resettes ved behov.

Følelsesmessige behov

Misforstå meg rett: Det er absolutt nyttig å tenke positivt og utfordre negative tanker, men når det kommer til virkelig store emosjonelle temaer, er det ikke alltid så lett, og kanskje ikke akkurat det vi trenger.

Det virker som om du fortsatt har noen følelsesmessige behov fra den gang du ikke har fått tilfredsstilt eller jobbet deg gjennom. Og disse ser ut til å prege deg fortsatt i dag.

Jeg vet ingenting om din barndom, men de som kommer til meg med en vanskelig oppvekst, trenger ofte hjelp til å kjenne på følelser som sorg over det man ikke har fått, urimelig skam over ting ved seg selv, frykt for å være alene og sinne mot dem som sviktet.

Tørre å føle

Dette betyr ikke at man skal dyrke det eller grave seg ned i det vonde. Det betyr heller at man skal erkjenne hva det er man føler og hva som har vært, og å tørre å la den smerten være der.

Da kan man tørre å føle på hva som skulle ha vært, hva man trengte og hva som er viktig fremover.

Dette er et stort prosjekt å gjøre alene, og man trenger hjelp og støtte fra venner, familie og ofte også helsepersonell.

Ved å erkjenne det vonde man har opplevd, kan man også skape mening og forståelse ut fra det for lettere å kunne legge det bak seg.

I det å erkjenne at man har hatt det vondt, ligger også en kilde til den selvmedfølelsen og selvrespekten vi fortjener.

Jeg ønsker deg lykke til!

Hilsen Aksel, psykolog