SiD

Jente (18): Bygdedyret lar deg ikke gråte. Vi må snakke om machokulturen på bygda

  • Jente (18)

Følelser er et nei-nei på bygda, skriver debattanten. Illustrasjonsbildet er tatt på Revetal i Vestfold. Foto: Jarl Rehn-Erichsen / Scanpix Montasje

Si ;D-innlegg: «Du kommer vel over det snart», fikk jeg ofte høre. Det skremmer meg at mange kommer ut fra bygdene med angst og psykiske problemer.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg vil nå for meg selv og andre jeg kjenner, ta et oppgjør med livet på bygda. Vi i Norge er spredt rundt om i vårt vide land, og vi plasserer oss eller blir satt til verden på hver vår plass.

Jeg vokste opp i en liten bygd langs kysten, under gode vilkår og med unike opplevelser. Men etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg mine problemer. Disse levde jeg med helt til jeg flyttet til en by for å studere.

Her fikk jeg meg et sjokk over hvor åpne folk er om sine problemer. Jeg har aldri før snakket med familien om dem.

I byen har jeg gått gjennom behandlinger, og jeg sitter igjen med et spørsmål: Hvorfor fikk jeg hjelp så sent, selv om jeg ba om hjelp? Hvorfor snakket aldri noen med meg om hva jeg føler?

En ødeleggende kultur

Bygda er en pakke med fargerike folk, og det er både positivt og negativt.

Bygdene er ofte fulle av rånere og «bondeknøler» som kjører rundt i Volvoene sine og snuser mens de har ei nykonfirmert jente på fanget.

Snakker disse om følelsene sine? Nei, det vil jeg ikke tro. Følelser er et veldig stort nei-nei i bygdene.

Selv har jeg prøvd å snakke med lærere om hvordan jeg har det og opplevd å bli avvist eller få kommentarer som: «Du kommer vel over det snart».

Lærere er ikke utdannet psykologer og gjør en så god jobb som de kan for å hjelpe elever, men det er kulturen som ødelegger sårbare personer. Folk tar seg ikke tid til å sette seg ned med deg og snakke om forskjellige ting som skjer i livet ditt.

Ingen spurte hvorfor

Når jeg gråt, ble jeg trøstet, men ingen spurte om hvorfor jeg gråt. Det ble sett ned på å gråte. Du vil ikke være sårbar i en verden der alle vet hvem du er og hvor du bor.

Om du ikke fant deg noen du kunne snakke med om problemer, så måtte du bare holde dem inni deg. Å finne noen du kan snakke med, er vanskelig om det er få personer å velge mellom.

Noen ganger har du problemer venner ikke kan hjelpe deg med. Da skal helsetjenesten komme inn i bildet. Men den er mange steder så svak at det nesten er patetisk.

Les også

«Homser har ikke noe på bygda å gjøre»

Helsetjenesten er for dårlig

Helsesøster er utdannet til å hjelpe elevene, men hvordan kan hun hjelpe dem når hun ikke er til stede halve tiden engang? Selv fant jeg ingen å stole på, og det hjalp ikke at helsesøster bare var på skolen to dager i uken og satt på kontoret maks tre timer om dagen.

Helsetjenesten er for dårlig ute på bygdene, og det er en machokultur der. Vi må lære våre barn og unge at det er greit å gråte. Det er greit å vise følelser, og det er greit å snakke om dem.

At mange jeg kjenner kommer ut fra bygdene med angst og psykiske problemer, skremmer meg.

Vi må ikke bare fokusere på å bygge opp byene, men også bygdene. For vi finnes, vi også, og vi er mange som sårt trenger hjelp nå.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Er du en «somewhere» eller «anywhere»? Les disse:

  1. Les også

    Hva har Sumaya Jirde Ali, Elin Ørjasæter og Helge Lurås til felles?

  2. Les også

    Det er ikke kaos som råder i norsk politikk. Det er verdikamp, skriver kulturredaktør Sarah Sørheim

Les mer om

  1. Si ;D
  2. Psykisk helse
  3. Kultur