Å tillate surrogati i Norge er feil vei å gå
Hvor langt skal staten egentlig strekke seg for å hjelpe folk med å få barn på den måten de ønsker?
Den siste tiden har det vært skrevet flere Si ;D-innlegg hvor det argumenteres for å tillate surrogati i Norge.
Det er trist å høre at Selma Jenvin-Steinsvåg, som er født via surrogati, var åtte år før hun fikk ha begge sine to fedre som foresatte på papiret. Likevel er jeg uenig med henne og leder i Fremskrittspartiets Ungdom, Simen Velle, i at løsningen er å tillate surrogati i Norge.
Problemene norske surrogatibarn som allerede er født, opplever, må håndteres. Men å tillate surrogati er feil vei å gå.
Økonomisk ubalanse
Jeg er imot surrogati på prinsipielt grunnlag – kvinnekroppen skal ikke kunne kjøpes. Selvfølgelig må vi prioritere barnas beste når de allerede er født, men dette kan ikke hindre oss i å bekjempe en industri som er grunnleggende kvinneundertrykkende.
Ved surrogati blir en kvinnes kropp brukt for å bære frem et barn for andre. Det reduserer kvinnens kropp til et middel for å oppfylle noen andres drøm. Internasjonalt utgjør organisert surrogati en industri. Er dette noe vi ønsker i Norge?
Surrogati-industrien er tett knyttet til kjønn, etnisitet og klasse. Maktperspektivet i denne debatten kan derfor ikke bli oversett.
Internasjonal kommersiell surrogati innebærer ofte at barnløse fra mer velstående land inngår kontrakter med kvinner fra fattigere land og/eller fra lavere sosioøkonomiske klasse. Med dette følger en maktubalanse.
Ukraina har vært et av landene vestlige par og enslige oftest drar til dersom de skal benytte seg av en surrogat. Her tjener surrogaten omtrent 200.000 kroner på å bære frem et barn. For den gjennomsnittlige ukrainer tilsvarer dette omtrent åtte ganger en gjennomsnittlig årslønn, ifølge den britiske nyhetskanalen BBC.
Vanskelig å kontrollere
Om vi hadde åpnet for surrogati i Norge, står argumentet seg fortsatt: Hvilke kvinner ville blitt surrogater?
Her er det gode grunner til å forvente at vi ville sett den samme maktubalansen utspille seg. FpU-leder Simen Velle påstår at en norsk surrogatiindustri ville ha beskyttet surrogaten på en bedre måte. Det er jeg skeptisk til.
Skulle industrien da ha vært organisert under staten? Og i så fall hvilke kontrollmekanismer ville forsikret oss om at kvinnen gjorde dette av fri vilje, og ikke på grunn av økonomisk gevinst?
Hvis det ikke skulle ha vært under statlig kontroll, hvordan skulle vi da ha sørget for at kvinnene ikke ble utnyttet av større selskaper?
Altruistisk surrogati, altså der surrogaten ikke får betaling, mener jeg også er problematisk. Dette kan føre til at kvinner føler seg presset til å hjelpe ufrivillig barnløse, spesielt om det er snakk om personer de har en nær relasjon til.
Styrke andre tilbud
Ved å åpne for surrogati i Norge vil staten gi et signal om at kjøp og bruk av kvinnekroppen er akseptabelt. Det tror jeg ikke et likestilt samfunn er tjent med.
Jeg tror heller ikke det er bra for jenter å vokse opp og vite at deres livmor og evne til å gjennomføre et svangerskap kan selges.
Internasjonalt vet vi at det å bære frem et barn er en av de farligste tingene en kvinne kan gjøre.
Derfor synes jeg det er trist at vi ikke heller fokuserer på å styrke de nåværende tilbudene til ufrivillig barnløse. For hvor langt skal staten egentlig gå for å hjelpe folk med å få barn på den måten de ønsker?
Etiske dilemmaer
Med surrogati følger også en rekke etiske dilemmaer. Hvilke forpliktelser har surrogaten overfor kjøperen i de ni månedene hun går gravid? Hva skjer dersom hun ikke klarer å gi fra seg barnet?
Det kan godt hende det er gode svar på disse spørsmålene, men dette er åpenbart reelle dilemmaer som må tas stilling til.
Og med alt dette i bakhodet: Jeg håper kvinners suverenitet over egen kropp blir verdsatt nok til at vi sier tydelig nei til surrogati i Norge og i utlandet.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
💬 Skal du delta i kommentarfeltet?
Les kommentarfeltets ti bud først.
