SiD

Det er ikke greit å kalle meg «polakk»

  • Natalia Sokolowska
    Natalia Sokolowska
    19 år
Da Natalia Sokolowska skrev at hun ikke ville bli kalt «polakk», mente andre at hun overreagerte.

Det tok meg tid å akseptere hvem jeg er, og være trygg i min identitet.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Da jeg gikk på barneskolen, ba læreren oss om å skrive ned ord som vi ikke liker å høre om oss selv, på en lapp. Dagen etter skulle alle ordene diskuteres i plenum.

Jeg husker ikke hva målet med dette var, men jeg antar det handlet om hvordan ord kan såre andre og hvorfor man ikke skal si visse ting. Det var mange som hadde skrevet ned ting ingen vil bli kalt, som for eksempel «dum», «stygg» eller «feit».

Noen få personer i klassen hadde bestemt seg for å inkludere mer personlige stikkord, meg selv inkludert. Jeg hadde skrevet ned ordet «polakk».

Alle visste med en gang at det var jeg som hadde skrevet det ned, for jeg var den eneste polske personen i klassen. Noen mente det var merkelig av meg å skrive ned ordet. «Du overreagerer», ble det sagt.

Polske stereotypier

Jeg flyttet til Norge i en alder av ni år. Det var ikke noe mottaksskole i nærheten, så jeg ble kastet rett inn i et klasserom med norsktalende klassekamerater og lærere.

Jeg måtte prøve å lære meg språket ved å sitte i klassen med Google Translate foran meg og forsøke å følge med i timen. Jeg lærte meg å snakke norsk etter hvert, men jeg var ganske dårlig på det i starten. Jeg antar det var derfor jeg ble «småmobbet» og ertet av medelever.

Det tok ikke lang tid før jeg lærte om stereotypiene polske immigranter får høre i Norge. Det å bli kalt for en «polakk» føltes ikke som en betegnelse på etnisiteten min, men heller et ord som sier at jeg er fattig og mindreverdig.

Jeg måtte prøve å lære meg språket ved å sitte i klassen med Google Translate.

Ordet føltes mer som et synonym til billig arbeidskraft. Stillasarbeid, maling av hus, fysisk arbeid. Slike profesjoner blir bare sett ned på hvis det er en polsk person som utfører dem.

Ville bli respektert

Jeg begynte å føle at jeg burde gjemme innvandrerbakgrunnen min fra dem rundt meg. Gjemme den for å kunne bli respektert.

Jeg turte ikke å snakke på morsmålet mitt med søsteren min i offentligheten eller å ta opp mobilen når et familiemedlem ringte. Jeg ville ikke bli stemplet som annerledes igjen.

Michael Schøyen skriver i et Si ;D-innlegg om hvorfor han nesten ikke har noen mørke venner. Hvordan han ble sett på som sensitiv hvis han sa ifra om at noe såret han, for det var jo alltid «bare» vitser.

Selv om Schøyens historie er unik, er det fortsatt mye jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ville bare at alle skulle like meg, og jeg ville bli respektert.

«For sensitiv»

Min innvandrerbakgrunn gjorde at jeg ikke alltid var på samme linje som de andre. Det var ikke greit for meg å si ifra om det. For hvis du sier ifra, blir du stemplet som «for sensitiv» og gjort narr av.

Det tok meg tid å akseptere hvem jeg er og være trygg i min identitet. Jeg vet ikke om jeg er helt i mål ennå. Det jeg vet, er at det bør være lov å si ifra og bli tatt på alvor.

Det er greit å bli såret av kommentarer. Det er lov å oppleve stereotypier som krenkende og upassende. En vits skal være morsom, ikke krenkende.


Les også

  1. Hvorfor har jeg «nesten ingen mørke venner»? Svaret er ganske enkelt.

  2. Det er hverken greit eller morsomt å kalle meg «ching chong»


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!

Les mer om

  1. Diskriminering
  2. Identitetsfølelse
  3. Rasisme