SiD

Mine fordommer – romfolkets sult

  • World Against Prejudice

Hvis vi av og til brukte hjertet vårt i møte med frykten, ville vi kanskje også fått større ønske om samarbeid med romfolket selv og færre sultne mager, skriver Jakob Semb Aasmundsen (18). Stian Lysberg Solum / NTB Scanpix

Romfolket er en av de siste minoritetene som det er akseptert å holde utenfor. Det er fordommer som står i veien. Våre, og deres.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

– Kan du avse et par kroner?

Jeg stivner litt til. Jeg blir utilpass.

– Nei, du, jeg har ikke kontanter, sier jeg. Jeg lyver selvfølgelig.

Den unge mannen ser tryglende på meg. Fordommene mine kommer snikende og jeg tar meg i å holde ekstra godt på lommeboken.

– Vær så snill, sier mannen på svært gebrokken engelsk. Øynende hans ser bønnfallende ut.

Jeg får vondt og nøler et par sekunder. Så kommer tankene om de skumle bakmennene som muligens organiserer tiggingen.

– Beklager, fortsetter jeg, men jeg gir til mange veldedige mål, så jeg gjør mitt på en måte. Dessuten er jeg travel i dag.

Sa jeg virkelig det? Vel, han forstår meg vel uansett ikke. Jeg har så lyst til å være et godt menneske, men jeg har jo så dårlig tid.

«Jeg er så sulten»

Jeg har ikke tatt mer enn et skritt før han stønner og sier på feilfri fransk:

– Jeg er så sulten. Jeg kommer til å besvime snart hvis jeg ikke får meg noe å spise.

Jeg har bodd i Frankrike og forstår godt hva han sier. Hjertet mitt tar basketak på fordommene og blir enig med snakketøyet.

Jakob Semb Aasmundsen (18) Privat

– Kom, så går vi og kjøper oss en pølse på Narvesen.Han heter Andrej. Mens vi spiser forteller han at han har dratt med hele slekten fra Frankrike for å prøve lykken i Norge.

– Ikke for å være frekk, sier Andrej og tar en stor slurk Solo, men dere nordmenn er ikke særlig inkluderende.

Ingen har ansatt Andrej så han har måttet, som så mange andre romfolk, tigge for å brødfø seg selv og familien. Noe han beskriver som den verste form for ydmykelse.

– Hvorfor er det så få vi hører om som vil jobbe? spør jeg.

– Det er en blanding av nomadekulturen og mangel på mot blant romfolket. Det er vanskelig å stå opp mot de sterke holdningene i det norske samfunnet og innad i kulturen vår, sier han. Vi blir ikke tatt seriøst av hverken arbeidsgivere eller familiemedlemmer, og det ender ofte med skuffelse.

Historien henger fortsatt over oss

Andrej er medlem av et folkeslag som har vært på flukt i 1200 år, siden de ble jaget ut av Nord-India. Gjennom disse årene har de blitt utsatt for slaveri, forfølgelse og ikke minst forsøk på utryddelse under andre verdenskrig.

Fordommene mine er det beste eksempelet på at historien fortsatt henger over oss. Romfolket er en av de siste minoritetene det er lov til å ha fordommer mot, og det viser seg at de er med på å bidra til at mange legger seg med tom mage.

Åpenhet fremfor frykt

Jeg lærte mye av møtet med Andrej, og kan absolutt anbefale å kjøpe en pølse til en som er sulten. Det var det at språkbarrièren ble brutt som gjorde at vi ble kjent, men en trenger ikke alltid å kommunisere med ord.

Vi kan kanskje være mer åpne og medmenneskelige i møte med dem vi frykter mest. For det er jo det det handler om: frykt. Jeg var redd. Redd for å oppleve noe ubehagelig. Redd for å bli lurt.

Vi trenger ikke å la oss hemme av fordommene våre, vi kan temme dem i stedet. Hvis vi av og til brukte hjertet vårt i møte med frykten, ville vi kanskje også fått større ønske om samarbeid med romfolket selv og færre sultne mager. Så la oss slippe taket om frykten, åpne hjertet og gi bort en pølse i ny og ne.

Det skader vel ikke å prøve?

Følg Aftenposten Si;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid).

Les også

Etnisk norske er problemet - ingen andre

Les også

Ny sommer, ny tiggedebatt

Jakob Semb Aasmundsen (18)

Relevante artikler

  1. SID

    Jeg ble oppdratt til å tro at vi skeive er syndere

  2. SID

    Det er ikke lenger nok med homoforbilder som Sofa-Tore, Skam-Eskild og Blomster-Finn

  3. SID

    Jeg kom ut i timen. Klassen klappet, og læreren gråt.

  4. SID

    Jeg er blitt ganske ålreit selv om fedrene mine er homo

  5. SID

    Blir det for mye homosnakk?

  6. SID

    Når vi er ved denne milepælen, er det viktig å innse utfordringene vi står overfor