Rasisme er et stort problem. Men frykten for å bli utsatt for det er kanskje et enda større.

Sumaya Jirde Ali har anmeldt Atle Antonsen etter en hendelse på utestedet Bar Boca. – Man skulle tro at man kunne dra ut på byen uten å høre rasistiske utsagn, skriver debattantene.

Én tanke slår oss hver gang vi skal møte nye mennesker: «Vet de at jeg er mørk?»

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

Forrige uke så vi episoden av TV 2-programmet «Vårt lille land» med TV-personlighet Bernt Hulsker. Der snakker han om en hendelse mange av oss kjenner til, hvor han ble dømt for å ha brukt rasistiske utsagn mot en vekter, mens han selv var på fylla.

Tirsdag våknet vi til at forsiden av VG var dekket av en relativt lik sak. Denne gangen var det komikeren Atle Antonsen som utsatte samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali for en lignende episode, også i fylla.

Vi velger å tro at de fleste erkjenner at rasisme er et stort problem her i Norge. Noen tenker kanskje at det er et større problem enn andre, men de fleste velger likevel å erkjenne det.

Konstant og underliggende frykt

Det folk derimot ikke tenker like mye over, er at det ikke bare er Hulsker og Antonsen som kommer med rasistiske utsagn på fylla. Og rasismen blir ikke alltid flettet inn i ord eller usmakelige referanser. Noen ganger er det blikk, latter og utestenging som møter mange av oss mørkhudede når vi omgås nye mennesker. Både i fylla og i hverdagen. Disse hendelsene fører også til mye frykt.

For noen er denne frykten varierende. For andre er den konstant og underliggende. For selv om rasisme i seg selv ikke er et like stort problem som «enkelte skal ha det til», så er frykten for å møte på dette kanskje et enda større problem.

Man skulle tro at man kunne dra ut på byen uten å høre rasistiske utsagn. Eller sitte på bussen hjem fra jobb. Eller sitte i klasserommet.

Bernt Hulsker og lærdom

Tanken «vet de/hun/han at jeg er mørk?» slår oss hver gang vi skal møte mennesker som aldri har sett oss før. Tanken som følger etter, er som oftest «hva syntes de om at jeg er mørk?» eller «hva tenker de om meg nå?»

Dette gjelder spesielt når man skal møte foreldre, besteforeldre og generelt de fleste i aldersgruppen 40+. Vi har fått høre utallige ganger at den eldre generasjonen ikke kan noe for at de bruker ordet «neger», fordi det var vanlig før. Hvordan det var et adjektiv, og at det ikke ligger noe vondt i det. Som om det skal være en unnskyldning for at ordet skal være greit å si, fordi det er en vane.

Bernt Hulsker ble hengt ut i mediene, fikk bot, betinget fengselsstraff og mistet på toppen av det hele jobben. Man skulle virkelig tro at folk etter denne saken kanskje så alvorligheten i dette og tenkte mer over hva man sa til hverandre?

Misforstå oss rett, vi syntes han fortjente reaksjonene han fikk. Men selv med en så alvorlig straff virker det fortsatt som om folk ikke har forstått alvoret.

Fjerne rasismeparagrafen

I likhet med Hulsker prøver Antonsen å skylde på at han var beruset. Som at det er denne rusen som er kraften bak tankegangen hans. At mennesker i like stor grad tenker sånn nå, er det som er problemet. For tilstanden er så irrelevant som du kan få det.

Samtidig som slike ting skjer, er det noen som fortsatt diskuterer å fjerne rasismeparagrafen. Den paragrafen som for oss er den eneste sikkerheten vi har mot rasisme, og som for oss er den eneste indikasjonen på at Norge som stat ser og erkjenner problemet med rasisme i dag.

Vi som bærer på denne frykten overalt, er avhengige av denne paragrafen. Vi er avhengige av å vite at vi har en slik paragraf og myndigheter som er der for å beskytte oss.

For om loven ikke er der for å beskytte oss, hvem skal da kunne beskytte oss?


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!