Ung i Oslo: Disse Oslo-perlene formet oppveksten min
Si ;D: Oslo vokser på meg i takt med at jeg vokser opp.
Hvordan er det å være ung i Oslo? spurte Si ;D-redaksjonen unge mellom 13 og 21 år. Vi fikk inn veldig mange tekster, og nivået har vært skyhøyt! Denne var blant juryens favoritter, men nådde ikke topp tre. Nederst i saken kan du se hvilke bidrag som vant!
Juryen har bestått av artistene Jonathan Castro og Temoor ul Hassan, komiker Sigrid Bonde Tusvik og Si ;D-ansvarlig Amalie Lereng.
Oslo/Christiania/Tigerstaden er elsket av noen, hatet av andre. Jeg er født og oppvokst i Oslo og har vært stasjonert på St. Hanshaugen nesten hele livet.
Her finner man alle typer mennesker: Rutinerte pensjonister med blondegardiner, studenter som bor oppå hverandre, hippe Pushwagner-elskere og barnefamilier med Volvo som drømmer om en liten hageflekk, men som ikke klarer å forlate denne perlen midt i byen.
Fra «Ila fengsel» til «eksotiske» Hasle
På barne- og ungdomsskolen gikk jeg på Ila skole, kalt «Ila fengsel» på folkemunne. Den ligger som en knallgul borg omkranset av faretruende smijernsgjerder. Skolen har en egen hytte i Skar i Maridalen, en egen oase hvor vi kunne rømme vekk fra gryta.
En gang i uken tok jeg turen til «eksotiske» Hasle der jeg gikk på turn, og i mai marsjerte jeg med skolekorpset på Bislett.
Ungdomsskolen ble en helomvending med flere elever fra hele byen. Vi ble introdusert for kebabnorsk, og det ble satt opp kurs i hip hop og streetdance på ettermiddagene. Hammersborg fritidsklubb ble tilholdsstedet etter skolen.
«Hipstrifisert» på Foss vgs.
Tiendeklasse kom og vi valfartet til åpne dager på videregående skoler. Jeg og de fleste av vennene mine søkte oss til Foss videregående skole. Første skoledag ble starten på en «ny æra», og vi ble raskt indoktrinert.
Etter en snau måned var vi på revymøter og drakk kaffe vi knapt kunne uttale navnet på. Det var ingen tvil; vi var blitt «hipstrifisert».
Unge Venstre og SU vant skolevalget, Natur og Ungdom hadde skolelokallag, Dr. Martens og Fjällräven-sekker var allemannseie og Nils Bech slo Kygo på hjemmefestene. Revyen styrte det sosiale hierarkiet, der vi som førsteklassinger levde med sosial angst og stor ærefrykt overfor tredjeklassingene.
Det tredje året på Foss var vi eldst. Ingenting var skummelt lenger, Fjällräven-sekken var sliten og vi hadde for lengst lært å uttale navnet på kaffen.
Russetiden kom og gikk, og natt til 17. leide vi Vålerengas supporterbuss for å komprimere en måneds rulling inn på en kveld.
I en ghetto på Adamstuen
Høsten etter skulle noen på folkehøgskole for å leve drømmen som topptur-entusiast eller standupkomiker, og andre bestilte enveisbilletter til Asia for å «finne seg sjæl». Jeg fulgte barndomsdrømmen, og begynte på Veterinærhøgskolen.
Vi rømte vekk fra gryta, ikke ulikt småbarnsforeldre med midtlivskrise.
Plutselig var jeg som «byjente» en minoritet. Det går i skinnvest og swing på fest, ullundertøy og turbukser på skolen, man hører rauting fra fjøset. Nesten eksotisk!
Selv om jeg fremdeles bor hjemme i leiligheten på St. Hanshaugen, utspiller hverdagen seg i en bygdeghetto på Adamstuen.
Det er gøy med mange nye inntrykk, samtidig har jeg blitt byens forsvarer og forkjemper.
For jeg er så stolt over denne fine byen som det er så fint å vokse opp og bo i. Savner noen skiturene hjemme, kan vi friste med et av Norges beste løypetilbud, med milevis av nypreparerte løyper!
Og bare vent til sommeren kommer! Vi har nesten vår egen skjærgård – ingenting slår treogtyve varmegrader og strålende sol i Paradisbukta!
Aldri ferdig
Jeg skal snart forlate redet. Ideelt sett vil jeg bo i samme bydel som i dag, men kanskje blir det en anledning for en fjerde omveltning. For Oslo er så stor og variert, om du vil leve storbylivet eller gå for rekkehus og Volvo: Man har uendelige muligheter, det handler bare om å se potensialet.
Oslo er en pulserende by det er gøy å være ung i, den vokser på meg i takt med at jeg vokser opp, og jeg vet bare at jeg gleder meg til å oppleve den videre!
