SiD

Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner. Derfor er vi livredde for å snakke | Lukas Andersen

  • Lukas Andersen (19)

Jeg har godtatt at jeg aldri vil få tilbake ungdomsårene som ble brukt på å briste ribbein med teip fordi jeg ikke kunne ha synlige bryster under «real life»-testen min, skriver Lukas Andersen (19). Foto: mikeledray / Shutterstock / NTB scanpix

Si ;D-innlegg: Jeg måtte avbryte behandlingen på Rikshospitalet fordi den ga meg så dårlig selvbilde. Nå har jeg ingenting å tape lenger.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Bortsett fra den sporadiske påminnelsen om at helvetesilden venter på deg, eller et lite slag i trynet på byen, har den norske offentligheten kommet ganske langt når det gjelder sitt syn på transpersoner.

Helsepersonellet som skal hjelpe oss, er det verre med. Vi som er trans, må forholde oss til en liten avdeling på Rikshospitalet.

Det finnes ingen andre steder å få behandling i Norge, men min erfaring er at denne ene avdelingen sykeliggjør oss.

Legene snakker til deg som om det at du er trans, er en patologisk tilstand. Man er opptatt av å presse kjønn ned i en liten, firkantet boks som kanskje passer noen få utvalgte. Det er verre med resten av oss.

For å få den behandlingen du vet du trenger, må du gjennom et syltynt nåløye. Du må godta sykehusets definisjon av deg.

I tidsrommet 2005–2009 ble 400 av 500 søkere avvist, ifølge en artikkel fra Dagsavisen i 2010.

Sådde tvil

Jeg er en transmann. Det vil si at jeg er mann, selv om kroppen min skulle tilsi at jeg er kvinne.

De årene jeg var pasient der, opplevde jeg at Rikshospitalet sådde tvil om min kjønnsidentitet som mann, blant annet fordi jeg har ligget med andre menn. Eller fordi jeg har sex i det hele tatt, for det har jeg fått beskjed om at transpersoner ikke har.

Jeg var drillpike som ung, og ifølge sykehuset passet det ikke for gutter å drive med sånt. En gang fikk jeg beskjed om at jeg gikk litt for feminint kledd.

Les også

Hvor mange må dø før politikerne ser oss som er transpersoner? spør Karoline Skarstein

Jeg reagerer også på begrepene som brukes. Jeg nekter å si at jeg vil «skifte kjønn», fordi i mine øyne har jeg vært mann hele livet.
Jeg nekter å kalle kroppen min feil, for det er for meg det samme som å gi opp, si at jeg aldri blir bra nok.

Jeg har bare én kropp, og jeg nekter å la være å prøve å godta den.

«Real life»-test

Min utredning på Rikshospitalet tok lang tid. Da jeg spurte om grunnen til dette, fikk jeg til svar fra en lege at det var fordi jeg hadde slektninger med aspergers. De måtte bare utelukke om ikke jeg også var på det spekteret.

Dette er ikke noe Rikshospitalet snakker om offentlig. Mitt inntrykk er at det nesten er så det ikke er lov å være autist og transperson i Norge.

For å få behandling må du leve to år som det kjønnet du identifiserer deg med. Her poengteres det på avdelingen at det er viktig at du bruker riktig offentlig toalett, riktig navn, riktig klesstil.

At jeg en gang ble truet med voldtekt om jeg ikke så til helvete å pelle meg ut av herretoalettet, det er ikke så nøye.

«Real life»-test må uansett gjennomføres på bekostning av egen sikkerhet.

Ingen valg

Jeg fikk henvisning til Rikshospitalet for over fire år siden, og er det én ting man har mye av der, er det tid: Normal behandlingstid er fem til åtte år, ifølge TV 2.

Som det ble sagt til meg en gang: Alt annet må utelukkes.

Den gangen jeg tok opp misnøyen min med behandlingen, fikk jeg vite at jeg var vrang, fordi majoriteten av pasientgruppen er fornøyd med behandlingen de får.

Det er ikke så rart at de tror det. Vi som søker om behandling der, er livredde for å snakke om det.

Rikshospitalet har all makt over deg. Du har ikke et andrevalg for behandling: Det er «all or nothing».

Men jeg er ikke pasient der lenger. Jeg fikk så dårlig selvbilde av samtalene der, at jeg rett og slett ikke klarte mer.

Derfor sier jeg det her nå. Jeg har ikke så mye å miste mer.

Les også

Lurer du på om du er transkjønnet? Ikke les aviser! skriver Anki Gerhardsen

Kan ikke godta

Jeg har slått meg til ro med at jeg er trans, at folk kaller meg syk og setter konstant lidelse som et kriterie for hjelp. At det ikke finnes verdig helsehjelp for meg i Norge.

Godtatt at jeg aldri vil få tilbake ungdomsårene som ble brukt på å briste ribbein med gaffateip fordi jeg ikke kunne ha synlige bryster under «real life»-testen min.

Men jeg kommer aldri til å slå meg til ro med at de som kommer etterpå, må gå gjennom akkurat det samme som meg.

Det er på høy tid at man gjør noe mer for transpersoner i Norge enn bare å la oss bytte personnummer.

Andersen har fritatt Rikshospitalet fra taushetsplikten, men de ønsker ikke å svare på innlegget. Sykehuset har også fått anledning til å svare på innlegget på generelt grunnlag, men har takket nei.


Lese videre? Hva med disse sakene?

Les også

Hvor mange må dø før politikerne ser oss som er transpersoner? spør Karoline Skarstein

Les også

Hva med oss som er dypt bekymret for våre identitetsforstyrrede barn? Hvem skal gi oss en stemme? spør bekymret mor

Les også

Jeg er hverken kjønnslig død, ødelagt eller intetkjønn. Jeg er trans, skriver Christine Marie Jentoft.

Les også

Stor reportasje: Ikke jente, ikke gutt (åpen for abonnenter)

Les også

Trump sparker transpersoner ut av forsvaret


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D
  2. Rikshospitalet
  3. Transseksuell

Si ;D

  1. SID

    Mamma har fått kreft. Men dette er ikke et trist innlegg

  2. SID

    I desember er vi omtenksomme. Så kommer det nye året, og vi blir selvsentrerte igjen

  3. SID

    Jeg har vært klimaaktivist i seks år, men aldri vært så provosert som nå

  4. SID

    I Brasil lærer jeg mer om feminisme enn jeg gjorde på skolebenken

  5. SID

    De nye klesreglene til SATS er ikke krenkende. Å trene i magetopp er ingen menneskerett.

  6. SID

    Slangebitt er en glemt helsekrise det må snakkes mer om