23. desember: «Før ble vi møtt med stygge blikk på gaten. Plutselig ble de vennlige»

Da jeg skrev innlegg til avisen om min bestevenninne Angela og meg, var jeg bare 13 år. Mye har skjedd siden den gang.

Når Aftenposten utfordrer meg til å skrive om en hendelse som har forandret meg og som andre kan lære noe av, velger jeg å trekke frem leserinnlegget jeg skrev til Si;D i 2015.

Innlegget handlet om min bestevenninne med Downs syndrom og meg. Jeg fortalte om hvordan jeg følte det da folk så stygt på meg og min bestevenninne Angela da vi f.eks gikk sammen i byen eller på senteret.

Jeg syns det var skummelt, alle disse stygge og truende blikkende som fulgte oss gjennom gatene.

Jeg hadde så mange spørsmål: Hvorfor var det akkurat oss to som skulle få alle disse blikkene rettet mot oss? Og hadde vi fortjent dem?

«Mongo» som skjellsord

Det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å gå på gaten uten at den vennegjengen som nettopp gikk forbi oss, var det eneste jeg tenkte på. Eller de to damene som sendte blikk som er vanskelig å forklare.

Det er ikke få ganger jeg har hørt ord som «mongo» bli brukt som skjellsord.

Om man skal begynne å se på folk med ulike funksjonsnedsettelser som rare og spesielle, sitter vi igjen med et forferdelig kjedelig samfunn. Et samfunn som håndplukker personene de vil ha i samfunnet og ser på resten som rare eller lite verdt.

Noen ser sikkert på dette samfunnet som det «perfekte» folket.

En ny følelse

Da jeg skrev innlegget mitt om min bestevenninne Angela og meg, var jeg bare 13 år.

Jeg er veldig glad for at mye i mine øyne har forandret seg siden da. Ikke de store endringene, men vi er iallfall på en god vei.

Dagene og månedene etter innlegget ble delt på en dobbeltside i Aftenposten, åpnet plutselig mange nye mennesker opp øynene på en helt ny måte.

Jeg følte at mange så på medmennesker med et nytt syn. Et syn som ikke var så utrolig dømmende. Jeg følte på noe jeg aldri hadde følt på før - at samfunnet vi lever i, gikk mot et ikke-sorteringssamfunn.

Gjenkjent på gaten

Angela og jeg ble kjent igjen på gaten. Dette var helt vilt for oss begge. Denne gangen var ikke blikkene vi fikk mot oss skumle, men vennlige.

Noen kom til og med bort til oss og sa at det var et så fint og viktig innlegg. Disse møtene og meldingene var så viktig.

Jeg følte at jeg hadde fått til det jeg ønsket med innlegget mitt - å få i all fall noen til å innse at vi er like verdifulle uansett antall kromosomer.

Da jeg fikk forespørsel fra Aftenposten om å være med på årets julekalender, takket jeg selvfølgelig JA! For meg var dette en mulighet til å nok en gang bidra til å gjøre vårt samfunn mer fargerikt og inkluderende!

Vil du lese mer om Angela og Benedikte?