Hvorfor har jeg «nesten ingen mørke venner»? Svaret er ganske enkelt.

Jeg vet hva slags syn mange har på minoritetsgrupper, og jeg ville ikke ha det synet på meg. Derfor distanserte jeg meg fra meg selv, ble med på spøken, skiftet navn.

Jeg hører ofte «hvorfor henger du bare med norske mennesker?» og «hvorfor har du nesten ingen mørke venner?»

Og det er jo sant. Nå har jeg bare to–tre mørke venner. Hvorfor? Svaret er ganske enkelt.

Da jeg kom til Norge, kjente jeg ingen. Men allerede i ung alder skjønte jeg at mesteparten av skolegangen handler om å passe inn. Jeg ville bare at alle skulle like meg.

Jeg kunne helt tydelig se i speilet at jeg var annerledes enn de andre i klassen min, men jeg ville fortsatt passe inn. Det var da jeg begynte å distansere meg fra meg selv.

Blitt belønnet

Jeg begynte å ikke bry meg om rasisme, kalte andre sensitive og tullet med alt og ingenting. Jeg begynte å tulle med homofili, andre raser, transseksuelle og alt annet som var «drøyt og morsomt».

Jeg vet hva slags syn mange har på minoritetsgrupper, og jeg ville ikke ha det synet på meg. Derfor valgte jeg å skifte navnet mitt da jeg var 17 år, for kanskje å bli ringt opp igjen av arbeidsgivere.

Da var jeg 19 år, møtte jeg et menneske som fortalte og viste meg hva som skjedde ute i verden. Lærte meg om samfunnsproblemer.

Etter det valgte jeg å kutte ut mange venner, og jeg ble mislikt av mange. Men at folk misliker meg, er ikke problemet.

Problemet er at jeg er blitt belønnet for å dra ifra kulturen min. Folk prøver å gi meg komplimenter ved å si at jeg «ikke er som mange andre utlendinger».

Eller: «Jeg er ikke så fan av utlendigner, men du kul» og «hadde alle bare vært som deg, så hadde det ikke blitt noe problem». At jeg er annerledes enn andre «mørke folk» fordi jeg snill, høflig, snakker bra norsk og er integrert.

Som om det er noe spesielt ved meg?!

Ble med på spøken

Jeg vet at det de sier, kommer fra et godt sted, men det er likevel ikke bra. At de ble positivt overrasket over meg, burde gjøre dem mer åpne for å snakke med flere som har en annen kulturell bakgrunn. I stedet valgte de å sammenligne meg med folk de ikke engang har snakket med.

Og jeg har opplevd rasisme flere ganger. Folk som holder fast i tingene sine, flytter seg når jeg kommer, ber om å bytte plass når de sitter ved siden av meg på fly. Alltid se på meg når noe er borte.

Jeg begynte å spille på det, kødde med det. Og det funket. Ingen sa stereotypiske ting til for å såre meg lenger, men det gjorde fortsatt vondt.

Det riktige hadde vært å si ifra om at dette ikke er greit, men det jeg gjorde, er så mye enklere. Bare bli med på spøken, kanskje slenge inn en liten selv. Bare ha denne ubehagelige følelsen i magen, det viktigste var jo at de ikke så på meg som sensitiv.

Men jeg er litt sensitiv, en person med mye følelser. Hvis noen sa noe som såret meg, og jeg sa ifra om det, fikk jeg: «Ja, men du skjønner jo at det er en vits.» Men det er ikke opp til dem å bestemme hva som sårer meg eller andre.

Ikke i nærheten av Amerika

Når folk kommer med rasistiske utsagn, kan ikke de bestemme hva som er greit eller ikke, for de vet ikke hva jeg har gått gjennom.

Og jeg vet at jeg har en stor fordel. Jeg har bodd i Norge i 17 av mine 20 år. Så jeg kjenner norsk kultur, men for mange som kommer hit i en mye høyere alder, er det ikke like lett.

Men hvordan skal du lære deg kulturen når mange lar være å snakke til deg? Hvordan skal du lære norsk når mange snakker til deg på engelsk, fordi du ikke uttaler alt perfekt?

Og jeg vet at Norge har kommet langt, det er ikke i nærheten av ting som skjer i Amerika. Men det betyr ikke at vi skal se på det som skjer der og le – når vi også har problemer.

Splittelse

Det er flere politikere og andre mennesker som har rasistiske eller dømmende tanker, som de deler.

Jeg husker jeg så en liten sticker fra et høyreradikalt parti, hvor det prøvde å formidle at barn som er 100 prosent norske, er det vi må ha. At det er «rent». Slikt får meg til å føle meg utestengt og uvelkommen.

Det eneste slikt gjør, er å splitte oss enda mer. Jeg har kompiser som har mange fordommer mot nordmenn og hvite mennesker generelt, og jeg har kompiser som har mange fordommer mot mørke mennesker generelt.

Hver gang disse har møtt hverandre, har de alltid likt hverandre, og det er fordi de gir hverandre en sjanse. Det er det alle burde gjøre.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.