Hvordan har flukten under krigen påvirket deg, farfar? spurte jeg. Dette er det han fortalte.

Min farfar var et finnsmarksbarn på flukt. I dag blir han knust av å se bilder av barn som flykter fra hjemmene sine.

Her om dagen kom jeg over en av Odd Nordstogas sanger, «Ein farfar i livet». Jeg begynte å tenke på min egen farfar: Hva er egentlig historien hans?

Jeg vet at han flyktet fra tyskerne i Finnmark da han var liten, men mer enn det vet jeg ikke.

Krigen som foregikk da han var liten, er jo nødt til å ha formet ham til den han er i dag? I dag er tusenvis av ukrainske barn på flukt. Historien hans er derfor enda mer relevant.

I forbindelse med en skoleoppgave bestemte jeg meg for å finne svar og kontaktet derfor farfar.

Dette er det han fortalte.

Gikk fint i starten

26. mai 1940 kommer min farfar Knut Berntsen til verden i Lakselv i Finnmark. Han er det førstefødte barnet til Åse og Karl Berntsen.

Farfar var som de fleste andre barn på den tiden, nysgjerrig og aktiv. Men en normal barndom kom han ikke til å få.

9. april 1940 invaderte Tyskland Norge, og kort tid senere var landet okkupert. Farfar var for liten til å huske noe fra den første tiden, men senere snakket han med moren Åse om hvordan hun opplevde det som skjedde.

Finnmarks befolkning fikk utdelt rasjoneringskort. I starten var det ikke vanskelig å få kjøpt nødvendige varer med kortet, men Åse beskrev det som vanskeligere etter hvert.

Heldigvis hadde farfars familie og andre finnmarkinger funnet andre måter å skaffe mat på. Det kom godt med da farfars lillesøster Bodil kom til verden i 1942. De dyrket poteter, fisket og byttet kjøtt mot klær med samene. Men etter noen få år ble situasjonen forverret.

Tvangsevakuert

I Finnmark benyttet tyskerne seg av «den brente jords taktikk». Dette er en militær taktikk som går ut på å ødelegge alt i et område når en selv trekker seg ut. I Tysklands tilfelle ville de sabotere for Sovjetunionen.

Høsten 1944 ble tusenvis av boliger brent. I tillegg ble broer, telefonlinjer og fiskebåter tilintetgjort.

Farfar og hans familie ble derfor tvangsevakuert. Karl, faren til farfar, overtalte Åse til å ta med barna og bli med i en kutter (en slags fiskebåt). Nå var det bare å pakke sammen det som fikk plass i kofferten, og reise fra alt. På reisen sørover måtte familien med farfar Knut (4) og Bodil (2) bytte båt flere ganger.

I Hammerfest mistet de alle eiendelene sine. Minnene fra båtturen videre derifra har brent seg fast hos farfar, selv om han bare var fire år. Han vil aldri glemme stanken av spy og lyden av syke mennesker rundt ham som ba til Gud og sang salmer ut av frykt.

Forhatt stornazist på kaien

På kaien i Alta forsvant farfar fra resten av familien fordi han skulle lete etter den ene skoen sin. Til slutt fant Åse ham ved siden av en av de mest forhatte stornazistene i Norge. Han var politiminister og het Jonas Lie.

Grunnen til at han var en av de mest forhatte, var at han var øverste sjef for Germanske SS Norge. I tillegg var han den viktigste enkeltpersonen i Nasjonal Samling etter Quisling. Lie sto og klappet farfar på hodet og lurte på hvordan den lille gutten hadde det.

Åse rev farfar fra ham, og de klarte til slutt å finne skoen hans.

Senere fortalte faren til farfar ham om da båten deres passerte Grøtsund, på vei mot Tromsø. De ble skutt på av tyskerne, og det var bare så vidt de klarte å komme seg videre uten å bli truffet.

Da de kom til Tromsø, ventet en ny skummel hendelse. Alle flaggene ble heist til topps på troppetransportskipene som lå i sundet. Dette var tegnet på flyalarm.

Bombene haglet

Farfar og resten av familien kom seg inn i et slags bomberom mens bombene utenfor haglet. Det de ikke visste mens de satt der, var at engelskmennene bombet det store tyske krigsskipet «Tirpitz» som lå like utenfor sydspissen av Tromsø.

Lillesøster Bodil som bare var to år, fikk bombesjokk etter all bombingen familien var vitne til. Hun begynte å gråte bare hun hørte lyden av et fly i årene som gikk etterpå. Heldigvis hadde ikke farfar det slik.

Familien dro videre til Harstad, og da de endelig kom frem, var de skitne og fulle av lus. Til slutt endte de opp hos besteforeldrene til farfar i Melå.

Der bodde de frem til våren 1946.

Reisen til farfar og hans familie tok to lange uker. Den innebar møter med syke mennesker, nær-døden-opplevelser og dårlig hygiene. Det var en reise som ingen barn (eller voksne) burde oppleve.

I dag tar farfars evakueringsreise cirka 10 timer med bil eller én time med fly.

Hjemreisen

Etter frigjøringen var det på tide at finnmarkingene dro hjem igjen. Noen dro alt samme år, som for eksempel bestefaren og onkelen til farfar, mens andre ventet.

Men det var jo ingenting igjen i Finnmark fordi tyskerne hadde brent alt sammen.

I 1946 da farfar og familien skulle tilbake, måtte de bo i en brakke med kun to rom. Der bodde de i ett år.

Farfar hadde hørt at det eneste som var igjen av eiendommen til familien, var en utedo, og rundt den hadde tyskerne lagt miner. Heldigvis ble minene oppdaget og uskadeliggjort.

Faren Karl fikk jobb hos Finnmarkskontoret. Nå var målet å bygge opp Finnmark igjen. Farfar kan spesielt huske at faren kom med en hundevalp til ham for at han skulle ha det bra.

Familien flyttet inn i et nytt hus i 1947, og samme år begynte farfar på skolen igjen. Etter syv år med tapt barndom kunne han endelig leve som normalt igjen, trodde han i hvert fall.

Livet i etterkrigstiden var fortsatt farlig grunnet alle krigsrestene tyskerne hadde etterlatt seg. Det var blant annet granater og patroner som farfar og de andre ungene i Lakselv plukket opp og samlet på.

«Slik var det å vokse opp i Finnmark på den tiden», forteller farfar i dag.

Flere tanker

Jeg sitter igjen med flere tanker etter å ha skrevet denne teksten. Blant annet tenker jeg på hvor klok og psykisk sterk farfaren min er den dag i dag, på tross av alt det han har opplevd som et lite barn.

Traumer fra barndommen kan påvirke voksenlivet også, men det gjorde det ikke for farfar. Han valgte å snu om på situasjonen og utdannet seg i Forsvaret.

I tillegg har han jobbet i FN-styrkene og hjulpet til i flyktningeleirer. I 1996 ble han utnevnt til oberstløytnant og sjef for all humanitær FN-virksomhet i Libanon. Jeg føler alt dette henger sammen med at han selv var flyktning.

Knust av bildene

Farfar har sagt at evakueringen og krigen ikke har påvirket ham noe spesielt gjennom livet, men i det siste har en stor konflikt vært mye i nyhetene. Ukraina er blitt angrepet av Russland, slik Norge ble angrepet av Tyskland i 1940, og millioner av mennesker er på flukt.

Da jeg intervjuet farfar, ønsket jeg spesielt å finne ut hvordan krigen preget ham. Og det han sa, var:

«Det knuser meg når jeg ser alle barna på nyhetene flykte fra hjemmene sine. De er unge, redde og sultne. Slik jeg også var.»

Ingen barn burde oppleve krig og grusomhetene det medbringer. Min farfar er en inspirasjon og et håp for andre barn som er på flukt. Han er et bevis på at livet kan gå videre. Han er et forbilde.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!