«Men du er vel glad for å være i live, er du ikke?» | Amund Rotbakken Gundersen

Ønsket om at en eller annenkunne stoppet opp, sett meg i øynene og sagt «jeg ser du har det jævlig i dag», er stort, skriver Amund Rotbakken Gundersen

Si ;D-innlegg: Selv om kreften er borte, er smertene der fremdeles. Jeg kunne ønske flere kunne se meg – og forstå.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

– Men du er vel glad for å være i live, da, er du ikke?

Spørsmålet kommer ofte når jeg forteller om den tidligere kreftsykdommen for første gang eller møter noen som allerede vet om den.

Men selv om jeg er frisk fra kreften, har jeg fortsatt store plager.

Helvetessmerter i hele overkroppen, som ikke tar pause, samme hvor mye jeg ønsker det, samme hvor mye jeg prøver å få dem bort.

Det er vanskelig å forklare dem. De har vært «på» i snart to lange år. De er som en slags blanding av sterk solbrenthet og ekstreme febersmerter.

De gjør at jeg aldri har overskudd eller ekstra krefter. De får meg ofte til å føle meg alene og gir meg følelsen av en slags tomhet.

– Du er så positiv, Amund

Smertene gjør at jeg må bruke lengre enn «normert tid» på videregående fordi full skolegang kan sette meg tilbake i rullestolen og øke dem.

Det er kanskje en bagatell, men likevel sårt og vondt å se at dem jeg startet videregående med, nå går sisteåret, mens jeg henger igjen.

Smertene frarøver meg friheten til å ha det livet hodet mitt ønsker. Et liv hvor jeg kunne prioritert både skole og venner og ikke skole eller venner.

Et liv med frihet til å dra på den festen eller gå løs på det studiet, å kunne planlegge frem i tid, ikke bare måtte ta dag for dag.

– Du er så positiv, Amund.

– Du møter alltid folk med et smil, du, Amund.

Jeg har til tider tenkt at det er litt min egen skyld at klassekamerater, venner og bekjente ikke ser hvor jævlig jeg egentlig har det. Hvor vanvittig mye krefter jeg bruker bare for å sitte oppreist på skolen.

Kanskje har det noe med at jeg virker for positiv, men jeg savner noen som bare kan være der for meg og se smerten og alt den fører med seg.

Les også

Gutt (18): Jeg var fire år og kreftsyk. Heldigvis finner du ingen bilder av det på nett

Jeg vil være med

Jeg skjønner godt at folk ikke forstår, at folk ikke ser. Positiviteten og det brede smilet mitt gjør det ikke akkurat lettere.

Men ønsket om at bare en eller annen, være seg fra klassen, en kompis eller en venninne kunne stoppet opp, sett meg i øynene og sagt «jeg ser du har det jævlig i dag», er likevel stort.

Jeg vil dra på fest. Jeg vil synge, danse og hoppe av glede sammen med mennesker som gir meg noe, mennesker jeg er glad i.

Jeg ønsker å kunne gjøre det uten å få den ekle «er nå detta så lurt-følelsen». Misforstå meg ikke.

Jeg er glad i livet, elsker at ting skjer og at verden tross alt går litt fremover. Det er bare så slitsomt å stå i denne terroren av en tilstand hele tiden.

Les også

Disse kreftformene øker mest. Her er åtte viktige funn om kreft i Norge.

Min oppfordring

Så ikke vær redd for å be meg med. Om noe, be meg med mer!

Ta en kaffe, be meg med på den festen eller hva det nå skulle være. Om jeg har en dårlig dag, svarer jeg bare «nei, men gjerne en annen dag».

Bare følelsen av at noen har tatt seg bryet med å spørre, er nok til at dagen min blir litt bedre.

Jeg er så lei nå, lei av smerter, lei av å utsette ting jeg virkelig har lyst til. Lei av et liv på vent.

Så neste gang du påstår at jeg skal være glad jeg i hvert fall er i live, skal jeg svare: «Ja, det er jeg virkelig, men helt bra har jeg det ikke»

Så min oppfordring er: Se deg litt rundt, det er ikke sikkert alle har de så bra som det ser ut som.


Lese mer? Vi anbefaler også:


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.