Å tro uten gud

  • Noah Gylver (20)
Jeg er blitt både misunnelig og skremt av mennesker med en brennende sterk religiøs tro, skriver Noah Gylver.

Da pappa ble syk, gikk verdenen min opp i sømmene, og jeg måtte finne noe å holde fast ved.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

De fleste trenger noe å tro på - en grunn til å fortsette når du møter veggen, en visshet om at man ikke står alene i smerten. Men er «gud» virkelig det eneste svaret?

Alle som har vært tenåring, vet at det ikke alltid er like lett. I et verdensperspektiv har selvfølgelig jeg og de fleste rundt meg lite å klage på. De gylne årene med uendelig frihet og minimalt med ansvar er pakket komfortabelt inn i et privilegert liv.

Men det rommer også store spørsmål og høye forventninger. Vi skal finne ut hvem vi er, hva vi vil i livet, og hvordan vi står på egne ben – midt i alt som er.

Jeg har selvfølgelig ikke funnet svarene, men da pappa døde i fjor, ble spørsmålene akutte.

Hva betyr det å tro?

Jeg er ikke religiøs, og det ble feil å skulle tilpasse troen min etter hva som ga trygghet der og da, så jeg måtte finne trygghet et annet sted. Da dro mamma frem et favorittsitat fra dikteren Piet Hein: «Det finnes en ro som kun beror på at man er tro mot det man tror på.» Et utrolig enkelt mantra som likevel reiser spørsmål de fleste kan ha godt av å stille seg selv: Hva betyr det å tro, og hva tror du på?

Tro har alltid vært et tema hjemme hos meg. Jeg vokste opp med en mor som var prest, ateistisk far og søsken med ulike meninger. Jeg gikk ti år på katolsk privatskole og er både døpt og konfirmert kristelig. Likevel ligger jeg nok på skalaen et sted mellom agnostiker og ateist.

Jeg vokste opp med en mor som var prest, ateistisk far og søsken med ulike meninger

Det betyr ikke at jeg ikke har prøvd å tro. Jeg er blitt både misunnelig og skremt av mennesker med en brennende sterk religiøs tro. Det er et verktøy som kan brukes på godt og vondt, men i de gode scenarioene rommer troen på noe større enn oss selv også en tilsvarende stor kraft.

Det var først rundt 4. klasse at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved om jeg faktisk var kristen. Da oppdaget jeg at mamma brukte troen på en helt annen måte enn meg: Den var en del av henne som satt forankret et eller annet sentralt sted på innsiden. En slags grunnstein som hun bygget resten av verdiene og valgene sine på. Jeg innså hva troen kunne skape: fellesskapet, svarene og støtten den kunne gi.

En av de tingene jeg alltid har misunt henne, er evnen til å be. Det falt meg liksom aldri naturlig å ta en liten prat med den allmektige kosmiske skaperen av alt. I jakten på å knekke den religiøse koden fant jeg en bibel og leste den fra perm til perm i håp om å komme over en åpenbaring eller noe – men jeg viste meg å være utrolig lite religiøst anlagt.

Man trenger håp

Jeg slo meg til ro med at eksistensen i seg selv ikke har noen dypere hensikt eller mening. Det funket. Helt frem til det ikke var nok.

Noen ganger sender livet deg en skruball, og da holder det ikke lenger bare å være til – man trenger håp. Da pappa ble syk, gikk verdenen min opp i sømmene, og jeg måtte finne noe å holde fast ved.

Jeg følte meg bare enda mer fortapt sammenlignet med mammas tro

Jeg følte meg bare enda mer fortapt sammenlignet med mammas tro og den styrken hun fant i den. Men om jeg ikke trodde at styrken kom fra gud, måtte den i så fall være en menneskelig del? En viljestyrke bundet til det å tro i seg selv.

Tro og religion er ord som brukes om hverandre. Men det ligger vel nærmere sannheten å si at alle livssyn er en slags «tro», siden ingen av oss kan bevise hverken at det finnes eller ikke finnes en gud? Vi vet faktisk skremmende lite. Hva tror så jeg på?

Ikke forbeholdt religion

Jeg tror på kraften i følelser: vennskap, kjærlighet og vår unike evne til å forme meningsfulle relasjoner. Håp og ambisjoner. Jeg hviler i vissheten om at det tilfører livet en verdi, og at dødens endelighet gir det hele mening.

Jeg tror på den medfødte kraften vi alle har til å sette spor og forme omverdenen. Jeg tror på rettferdighet og nestekjærlighet – ikke ut ifra religion, men som en del av å være menneske.

«Tro, håp og kjærlighet» er ikke forbeholdt religion. En bunnløs tro på et annet menneske kan bære like mye styrke som å tro på gud. Å tro og å være tro.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!