SiD

Da jeg begynte å gråte på håndballbanen | Sunniva Skartveit

  • Sunniva Skartveit (15)
    Sunniva Skartveit (15)
    15 år og håndballdommer
Det var så givende å være med, og se på alle lagene som heiet på hverandre, smilte og spilte håndball, skriver Sunniva Skartveit (15).

Si ;D innlegg: Da jeg blåste i fløyten, kjente jeg at tårene presset på. Men jeg smilte resten av dagen.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg har en enorm lidenskap for håndball. Men for noen dager siden fant jeg ut at det kanskje ikke er selve håndballspillet som engasjerer meg mest, men gleden det gir. Den oppdagelsen fikk jeg da jeg dømte HU-kamper – kamper for funksjons- og utviklingshemmede.

Hvem blir vel ikke engasjert av å se Norges gulljenter i aksjon? Vel, å være dommer for HU-kampene er tusen ganger mer engasjerende!

Aldri før har jeg opplevd slik idrettsglede, lidenskap og lagånd.

Ingen gule kort

Arrangøren av turneringen sa følgende: «Ingen andre steder opplever du hundre prosent Fair Play, i tillegg til idrettsglede.»

Og det hadde hun jammen rett i.

Det var så givende å være med og se på alle lagene som heiet på hverandre, smilte og spilte håndball. Og trenerne gjenspeilet spillernes engasjement. Her fantes det ingen grunn til å dele ut gule kort til lagledere som oppførte seg uforskammet.

Alt de ville, var at spillerne skulle ha det gøy, og det står det stor respekt av!

Sunniva Skartveit (15).

Det var så utrolig mange fine episoder som jeg kommer til å gjemme i hjertet for alltid. Jeg kommer til å huske klemmene jeg fikk da vi takket for kampen.

Gleden i øynene til hele laget når de scoret.

Alexander Blonz, landslagsspilleren, som satt på laglederbenken sammen med Vikings lag, og heiet og fikk high-five av spilleren som scoret.

Og de eldre spillerne som ropte: «La de små komme gjennom!»

Det var til og med en målvakt som stilte seg ved stangen og lot det laget som lå under, få score og kjenne på mestringsfølelsen.

Smiler ved tanken

Det var særlig én episode som festet seg, og jeg blir rørt bare av å tenke på det som skjedde. HU-lag består av både jenter og gutter, unge og eldre, og alle har ulike grader av og forskjellige funksjonshemninger.

Under den ene kampen kom det en gutt med Downs syndrom med en oksygentank på banen.

Han måtte ha med seg en hjelper, en dame som bar oksygentanken for ham, og dermed kunne han ikke løpe frem og tilbake slik som en del av de andre kunne.

Likevel kom en av lagspillerne hans bort til ham, ga ham ballen og sammen gikk de over hele banen. Laget som sto i forsvar, gikk til siden slik at han kunne komme forbi, han skjøt, og ballen gikk i mål.

Da jeg blåste i fløyten, kjente jeg at tårene presset på, og jeg gråt. Jeg kunne ikke la være.

Men jeg smilte resten av den dagen, og jeg smiler fremdeles ved tanken på hendelsen.

Det er gleden som engasjerer

De som spilte håndball denne dagen, burde være forbilder for alle oss som driver med lagidrett. Det finnes så altfor mange eksempler på dårlige minner, stygt spill, dårlig lagånd, dårlig lagspill og dårlige holdninger.

Jeg har aldri før møtt mennesker med så stor medfølelse som disse utøverne.

Jeg har lært av opplevelsen og skal prøve å bruke den i hverdagen, ikke bare på håndballbanen, men i livet generelt. Det med idretten som engasjerer meg mest, er gleden.

Og den vil jeg at alle, uavhengig av kjønn, alder, ferdigheter, eller forskjellige hemninger, skal få oppleve.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Håndball
  2. Idrett
  3. Funksjonsnedsettelse
  4. Turnering