Kåseri: Foreldre, dere er kule nok! Eller satt dere med smokk i munnen da dere lærte oss 1+1?
Det virker nesten som om rollene er blitt byttet. Vi er blitt deres forbilder.
Hvilke råd vil du gi tenåringsforeldre? spurte vi ungdommen. Vi fikk inn over 400 svartekster. Denne teksten var en av juryens favoritter. Advarsel: Innlegget inneholder spor av ironi.
Dere prøver og prøver. «Halla!» «Hva skjer, bro?»
Fra da vi var små, har dere alltid vært våre største forbilder. Vi har lært så mye, og det har vi vært takknemlige for. Men nå virker det nesten som om rollene er blitt byttet. Vi er deres forbilder.
Dere etterligner klær, musikk og slangord. Dere hermer etter oss, men samtidig tror dere at dere vet alt mye bedre enn oss.
Dere er overlegne vesener som tror dere må være som oss for å være «kule» nok. Dere trengte ikke det da vi var to år, og dere trenger ikke det nå heller. Eller, satt dere med smokk i munnen da dere lærte oss 1+1?
En dag jeg kom hjem etter skolen, sa pappa: «Halla kid, hatt en fet dag på skolen eller?»
Han trodde vel kanskje han kunne nå inn til meg da. Jeg stenger jo alt ute og tenker aldri på konsekvenser. Jeg gjør det som er best for meg selv, og hjelper i hvert fall ikke til hjemme! Mens dere gjør alt, «sitter jeg på hotellrommet mitt og får alt servert.»
Ja, jeg er helt enig med dere. Jeg har jo ikke skole å jobbe med, ikke driver jeg med fritidsaktiviteter, og ikke har jeg venner. Jeg hører ikke på noe av det dere sier, heller.
Men vet dere hva? Jeg hører og tar til meg alt sammen. Dere trenger ikke bruke slang for at jeg skal høre etter.
La meg lære av egne feil
Jeg vil alltid høre på deres råd. Jeg og alle andre ungdommer vet at dere har vært igjennom mye av det samme som oss. Dere vil gi råd og gjøre det som er best for meg.
Men det er nettopp det som er problemet, vi må lære av våre egne feil. Hvordan skal jeg lære ting hvis jeg ikke drar på festen på fredag, eller ikke kommer hjem mange timer for sent?
1. plass i konkurransen: «Du nevnte aldri at jeg kom til å sitte fast i tunnelen, mamma»
Rådene deres kommer godt med, men de trenger ikke å være så fryktelig bastante. Når jeg får et råd, er det som om livet mitt står på spill om jeg ikke følger det. Men hvis jeg gjør som dere sier, kommer livet mitt til å gå på skinner?
Dere tror dere vet alt best, og jeg vil gjerne ha veiledning. Men til syvende og sist vil jeg ta noen valg selv.
Overtatt sosiale medier
Før hadde jeg og vennene mine det helt supert på sosiale medier. Men nå har det skjedd noe. Flere og flere voksne er der også. Foreldrene mine følger meg. De kommenterer alle bildene. «Vakre jenta vår på fjellet! Klem fra meg og pappa», «Det ser ut som dere koser dere, husk å legge deg i tide».
Hvorfor?! Dere tror kanskje jeg føler meg bra etter disse kommentarene. Men hvis dere fortsetter å overvåke meg på denne måten, blir jeg nok venneløs. Tenåringsvenner som ler og fniser av kommentarene deres, var vel ikke helt planen?
Ikke helt katastrofe
Men dere foreldre er ikke helt katastrofe. Dere har jo klart å oppdra ungdommen slik vi er i dag. Med hodet i en skjerm og frekke ord som ligger og venter.
Nei da, dere har gjort mye bra. Men nå som vi vokser opp, vil vi gjerne at dere hører mer på hva vi har å si.
Ikke bare gjør det dere har kommet frem til at skal være best. Diskuterer og snakk med oss om ting.
Vi kan snakke sammen og komme til et kompromiss, da blir nok ting lettere både for deg som forelder og for meg.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
