SiD

Det er en merkelig følelse når mormoren din ser deg inn i øynene uten å ane hvem du er | Silje Røvik

  • Silje Røvik (21)
Til slutt vil jeg kanskje være en ukjent på heltid. Men for meg vil hun alltid være mormoren min, skriver Silje Røvik (21). Her er hun sammen med sin mormor.

Samtidig har jeg et håp om at hun fortsatt kjenner gleden av minnene, selv om minnene er glemt.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

NY SERIE! Hva betyr det å ha en bestemor eller bestefar, en som er på et helt annet sted i livet enn deg selv? Fem lørdager fremover forteller unge mellom 13 og 21 år om sine besteforeldre.

I dag skriver Silje Røvik (21) om sin mormor.


En mormor.

Dette mennesket som alltid har tid. Hun som strikker varme ullsokker til vinteren og som man aldri går sulten hjem fra. Hun som alltid har blomster på bordet og kanelsnurrer i fryseren.

Ja, en mormor i livet skulle alle hatt. Gjennom oppveksten var mormor en viktig person i livet mitt, og vi har alltid hatt et nært og godt forhold. Men for et par år siden merket jeg at hun begynte å forandre seg.

Jeg fikk et bursdagskort med «1966, det var året det hendte» da jeg fylte 19 år.

Spørsmålene begynte å gjenta seg, og jeg merket at hun hadde vansker med å huske.

Kanelsnurrene forandrer seg

For litt over et halvt år siden fikk jeg bekreftelsen på det jeg var redd for: Mormor har Alzheimer. Jeg tror det sakte hadde fått bearbeidet seg inni meg gjennom alle disse små tegnene, men det var likevel vondt å få bekreftelsen.

Jeg visste hva Alzheimer var, men det ble annerledes da det plutselig kom så nært meg.

Kanelsnurrene som hun før kunne bake i blinde, er nå under stadig forandring etter hva hun husker av oppskriften. Og i løpet av en samtale har vi vært innom de samme spørsmålene og temaene en god del ganger.

Det gjør vondt

Men det er ikke dette som plager meg. Jeg kan gjerne sitte en hel dag og snakke om været og fortelle om hvordan det går på skolen.

Det som gjør vondt, er følelsen av at jeg er i ferd med å miste mormoren min.

Jeg er i ferd med å miste henne til en sykdom jeg virkelig ikke liker. Den som gjør at hun glemmer hvem jeg er og tiden vi har tilbrakt sammen. Den som tar fra henne personligheten og det som gjør mormor til mormor.

Og jeg må innrømme at det gjør vondt når jeg sitter midt i en samtale med henne og hun plutselig ikke kjenner meg igjen. Der hvor hun entusiastisk forteller om barnebarnet sitt uten å vite at det faktisk er barnebarnet hennes som sitter foran henne.

Håper hun kjenner gleden

Det er en merkelig følelse når en person som står deg så nær, og som er så viktig for deg, ser deg inn i øynene uten å ane hvem du er. Og jeg vet at hun, når kvelden kommer, kanskje glemmer at vi har tilbrakt dagen sammen. Jeg vet at hun kanskje glemmer meg også.

Men uansett hvor lenge selve minnet sitter i oss, har vi det bra når vi er sammen. Og jeg tror tanken på at det ikke er uendelig av disse stundene, gjør at jeg samler ekstra godt på dem.

Samtidig har jeg et håp om at følelsen lever videre i henne. At hun kjenner gleden av minnet, selv om minnet er glemt.

Jeg liker den tanken, for da vet jeg at hun også bærer med seg noe godt videre.

Jeg forstår at denne sykdommen ikke er noe som blir bedre med tiden, tvert imot. Til slutt vil jeg kanskje være ukjent på heltid. Sykdommen vil ta mer plass, og det blir mindre av mormor.

Men for meg vil hun alltid være mormoren min. Hun med blomster på bordet, hun som gir meg varme og hun som alltid har tid.

Min mormor.


  • I forrige uke skrev Amalie Kråbøl (15) i samme serie: – Det som er så fantastisk med deg, mormor, er at du ser meg

Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Mine besteforeldre
  2. Ungdom
  3. Eldre
  4. Relasjoner