Jeg er redd
Jeg vil ikke at det Norge jeg er så uendelig glad i, skal erstattes av et bittert og fremmedfiendtlig samfunn.
Jeg er redd for Norges fremtid, og den retningen det en gang så fredelige hjemlandet mitt beveger seg i.
Denne frykten har hovedsakelig blomstret opp i etterkant av det groteske terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo. Et feigt angrep på ytringsfriheten, det kan vi alle enes om. Ingenting kan forsvare det som skjedde den 7. januar i år.
Men det er likevel ikke frykten for terroristene som holder meg våken i kveld.
Generaliserer en stor gruppe
I forrige ukedemonstrerte Pegida (Patriotiske europeere mot islamiseringen av Vesten) for første gang i Oslo.
Mange av Pegidas tilhengere er vanlige borgere som deg og meg, men mange av dem er også nynazistiske og høyreekstreme støttespillere. Felles har de alle at de generaliserer en stor gruppe mennesker fra alle kanter av verden, noe også initiativtager for den norske marsjen, Max Hermansen, avslører gjennom intervjuer i flere medier.
En uventet stor fanskare
Denne marsjen skremmer meg fordi jeg, etter å ha fulgt med på sosiale medier og en rekke fora de siste dagene, har oppdaget av Pegida har en uventet stor fanskare i Norge.
Ja, det finnes radikale, grusomme muslimer hvis handlinger både sjokkerer og skremmer meg. Men de aller, aller fleste går på jobb hver morgen, betaler skatten sin og lever fredelig sammen med resten av den norske befolkningen.
Tap av respekt
Jeg frykter at Pegida markerer starten på et trist tap av en viktig del av det norske samfunn: Respekt.
Samholdet og medfølelsen vi har for alle våre medborgere, svarte eller hvite, kristne eller muslimer. Dette har tidligere vært en av grunnene til at jeg er stolt av å kalle meg selv norsk.
Les også:
Jeg har vært stolt av å bo i et land hvor religionsfrihet settes så høyt. Jeg vil ikke bo i et Norge hvor en muslimsk reporter ikke kan gjøre jobben sin uten å bli kalt "muslimjævel" på direkten.
Jeg vil bo i et Norge hvor vi står sammen mot ekstremisme og hat, enten vi er kristne, muslimer, jødiske eller humanetiske. Vi må aldri glemme at der det finnes én hjerteløs mann, finnes det hundre godhjertede.
Et Norge jeg ikke vil leve i
Jeg er bare 17 år gammel, og jeg vet kanskje ikke så mye om verden ennå. Jeg har ingen imponerende utdannelse å vise til, og jeg mangler mange av de profesjonelle faguttrykkene jeg ser har blitt gjengitt utallige ganger den siste uken.
Likevel vet jeg at disse tankene har holdt meg våken hver eneste natt i en lang stund nå.
Jeg vil ikke at det Norge jeg er så uendelig glad i skal erstattes av et bittert og fremmedfiendtlig samfunn. Jeg er redd for det Norge jeg har sett siden Pegida-marsjen i Oslo.
Det er ikke et slikt Norge jeg har lyst til å leve i.
Les andre Si ;D-innlegg her:
Nancy (18):
Peter (18):
"Umm Dawood" (17):
Silje Brekke Bakken (17)
