SiD

Jeg er ikke transseksuell, men noe imellom. Det har vi ikke helt rom for.

  • Anonym (17)

Jeg slet lenge med å akseptere dem som var usikre. Nå er jeg der selv, skriver debattanten. Foto: Yellowj / Shutterstock / NTB scanpix

Si ;D-innlegg: Starter jeg prosessen nå, slik at det blir synlig for alle, vil jeg måtte bestemme meg. Men kjønn er vanskelig.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg vokste ikke opp sånn her. Jeg spilte ikke fotball. Jeg brydde meg ikke så mye om klærne jeg gikk i. Jeg likte rosa.

Men det betydde ikke så mye for meg. Det sa ikke noe om hvordan kroppen min så ut.

Kroppen min var bare kroppen min. Jeg kunne løpe, jeg kunne danse og jeg kunne slå hjul. Det var det viktige. Hvordan den så ut, brydde jeg meg ikke om. Ikke før jeg ble 13 år.

Ville ned i vekt

Som 13-åring husker jeg at jeg sto foran speilet og så på armene mine. Så store de var. Det var som om noe gikk opp for meg. Noe som alle andre måtte ha sett for lenge siden.

Jeg var tykk. Ikke lubben. Det var ikke babyfett. Jeg var tykk. Fra det tidspunktet ble jeg mer og mer bevisst på kroppen min. At den ikke var bra nok. At den ikke var riktig. Jeg så på alt. Mage, armer, lår, dobbelthake, hofter, pupper. Det var ikke riktig.

I fire år ønsket jeg å gå ned i vekt. Til sommeren skal jeg være tynn. Til skolestart skal jeg være tynn. Til jul skal jeg være tynn.

Jeg prøvde å trene. Jeg prøvde ikke å spise.Jeg hadde sett jenter med spiseforstyrrelser og jenter som var naturlig tynne. Jenter som trente. Jenter som var perfekte.

Jenter jeg ville se ut som. Men det ville jeg ikke.

Tanken på å ha en smal midje fristet ikke. Timeglasset føltes ikke som et mål. Dette var ikke et opprør mot skjønnhetsidealet. Det var et opprør mot kjønnsidealet. Det heteronormative.

Les også

Rikshospitalet har all makt over oss transpersoner. Derfor er vi livredde for å snakke, skriver Lukas Andersen (19)

Ville ikke bli dame

Lenge hadde jeg lurt på hvorfor alle idolene mine var menn. Det var ikke det at det ikke fantes damer jeg hadde lyst til å være som. Det fantes bare ikke damer jeg hadde lyst til å være.

Jeg kunne ikke se for meg å studere som dame, få meg jobb som dame, være i forhold som dame eller bli mamma.

Tanken på å gå resten av livet i den kroppen jeg har nå, er vanskelig.

Selv om alle disse tankene er sterke hos meg, vil jeg likevel ikke konkludere. Dette er ikke historien til en som er transseksuell, men historien til en som lurer.

Det har vi ikke helt rom for. Du skal være eller ikke være.

Jeg kan ikke si det

Starter jeg dette nå, slik at det blir synlig for alle, vil jeg måtte bestemme meg. Folk kommer til å spørre, og jeg vil ikke kunne svare: «Jeg vet ikke. La meg finne det ut selv først.» For sier jeg det, er jeg allerede satt i boks.

Sier jeg det, så handler det ikke om hva jeg føler, men om at jeg vil at du skal se meg. Oppmerksomhetssyk.

Jeg slet lenge med å akseptere dem som var usikre. Dem som var imellom. Nå er jeg der selv. Så jeg kan ikke si det til vennene mine.

Jeg kan ikke si det til foreldrene mine. Ikke når jeg ikke er sikker. Ikke når jeg ikke vet. Men det er ikke det at jeg vil bli sett. Jo mindre du ser på meg, jo bedre.

Men kjønn er vanskelig, så la meg ikke vite.

Aftenposten kjenner skribentens identitet.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Mer om tematikken?

  1. Les også

    Vi har fått en eksplosiv økning i antall tenåringsjenter som ønsker å skifte kjønn. Tar du ansvaret, Bent Høie? | Anne Wæhre og Kim Alexander Tønseth

  2. Les også

    Det kan skade å kalle transbarn syke | Ingvild Endestad

  3. Les også

    Transbarns rettigheter må sikres – ikke krenkes | Anniken Sørlie

Les mer om

  1. Si ;D
  2. Transseksuell
  3. Identitetsfølelse
  4. Kjønn