Verden har ikke klart å stanse noe så enkelt som en sultkatastrofe | Leon Bafondoko
Sultkatastrofen i Afrika har foregått i stillhet. Vi som lever på andre siden av verden kan ikke høre den.
En sultkatastrofe burde egentlig vært en helt utenkelig humanitær krise.
Hvem kunne forutse at verdenssamfunnet i det 21. århundre skulle stå på randen av den verste sultkatastrofen på 70 år?
Og la det være klart, årets humanitære sultkatastrofe i Sør-Sudan, Somalia, Jemen og nordøst i Nigeria skyldes ikke overbefolkning eller at Afrika ikke klarer å produsere sin egen mat.
Den skyldes hungersnød, at tørken har revet bort livsgrunnlaget til folk og at borgerkrig har drevet dem på flukt fra hjemmene sine.
Hungersnød er en sjelden humanitær tragedie, og derfor har FN for første gang på seks år erklært hungersnød.
Nødhjelpen kommer ikke
Hadde den internasjonale politiske viljen vært der, ville ingen land ha opplevd sultkatastrofe. Ett av FNs tusenårsmål var å utrydde ekstrem fattigdom og sult.
Mens det internasjonale samfunnet ikke har respondert nok, har elleve norske humanitære bistandsorganisasjoner gått sammen for å prøve å avverge krisen.
Nøden er størst i Jemen. Verden har lovet det svært fattige landet nærmere 18 milliarder kroner i nødhjelp, men til nå har giverlandene bare gitt 29 prosent av det totale beløpet.
Den humanitære tragedien kunne ha blitt forebygd og avverget dersom den humanitære responsen kom tidligere og om hele giverbeløpet til nødhjelp ble betalt inn.
Sulten demper nødskrikene
Årets humanitære katastrofer har foregått i stillhet og i et veldig langsomt tempo. Vi som lever på andre siden av verden kan ikke høre sulten.
Sulten bomber ikke skolebygg, den skyter ikke og skaper ikke en voldsom flyktningstrøm til Europa.
Hungersnøden tørker åkeren, og sulten demper nødskrikene med en mørk og stille død.
Verdenslederne hører dem ikke og har ikke klart å avverge noe så enkelt som en voksende sultkatastrofe. I de fire landene sulter 20 millioner mennesker i hjel om de ikke får hjelp i tide.
Verden har ikke gått tom for mat, og vi vet godt at det er nok mat i verden til å mette hele jordens befolkning.
Fredrik (21): Fattig, rik, mann eller kvinne. Når dagen kommer, gjør din plikt.
Et privilegium for noen få
Sultkatastrofen er vår største humanitære tragedie siden 1945, og det skjer samtidig som verdenssamfunnet kaster 1,3 milliarder tonn spiselig mat hvert år.
Maten er skjevt og urettferdig fordelt.
Ifølge FN produseres det nok mat i verden til å mette 12 milliarder mennesker, og verdens befolkning består av «bare» 7,5 milliarder mennesker.
De fire landene venter på oktober, for da kommer kanskje regnet tilbake. Verdenssamfunnet kan ikke vente til oktober når så mange liv går tapt.
Nødhjelpen må bli gitt før det er for sent.
I det 21. århundre burde ikke gode sanitære forhold, rent vann og mat som metter være et privilegium bare for noen få. Men så langt har ikke verden kommet.
