SiD

Kjære helsevesen, hvor er dere?

Si ;D-innlegg: Etter en akuttinnleggelse på sykehuset for anoreksi i vinter ble jeg utskrevet og henvist videre. I et halvt år gikk jeg uten tilbakemelding fra helsevesenet mens anoreksien ble verre.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Om dere er best i landet, men ikke engang klarer å gi meg informasjon, hvordan i all verden skal dere hjelpe meg med behandling da, spør jente (19). Foto: NTB scanpix

Jeg vil gjerne dedikere dette innlegget til det norske helsevesen. Jeg er helt sikker på at en god del av den norske befolkning har fått et positivt inntrykk av dere og en god behandling. Derimot har jeg og hele min familie ikke vært så heldige.

Kjære helsevesen — jeg vet jo at dere er der, men hvorfor er dere ikke her når dere trengs?

Fikk ingen tilbakemelding

Jeg har slitt med en alvorlig spiseforstyrrelse i flere år. Det var først i vinter at anoreksien virkelig tok grep. Etter en akuttinnleggelse på sykehuset presterte jeg å bli enda dårligere fordi sykepleierne ga meg opp. Etter jeg brutalt skrev meg ut, ble jeg videre henvist til RASP (Regional seksjon for spiseforstyrrelser).

RASP svarer jente (19):

Les også

Du viser at vi dessverre samarbeider for dårlig

Etter mye om og men gikk jeg med på en samtale. Jeg skulle bli kontaktet av RASP senest tre uker etter samtalen.

Ukene gikk og månedene gikk. Anoreksien ble ikke bedre i denne ventetiden. Jeg, pasienten selv, fikk ingen tilbakemelding.

Både legen og psykologen min ringte for å forsøke å få svar på hvorfor jeg aldri ble kontaktet, men fikk det ikke. Mamma ringte, men fikk beskjed om at hun som forelder ikke hadde rett til å få informasjon gjennom dem fordi jeg har fylt 18 år.

Bryr det dere om anoreksien dreper meg?

Det gikk seks måneder før jeg fikk vite av psykologen min at jeg hadde en samtale med RASP på Ullevål sykehus. Ettersom jeg hadde vært glemt i systemene i seks måneder, var ikke lysten til å møte opp særlig stor. Jeg ga dem likevel en ny sjanse.

Gjennom hele samtalen forsøkte jeg å få svar på hvorfor de aldri hadde kontaktet meg. Ingen svarte meg. Jeg følte meg ikke trygg hos dem, og de klarte ikke å få min tillit. Takk og lov for psykologen min i løpet av denne tiden, gud vet hva som hadde skjedd om jeg hadde vært foruten.

Bryr det dere egentlig om jeg lar anoreksien drepe meg, eller er dere villige til å hjelpe?

Seks måneder er et halvt år. Et halvt år uten noen form for tilbakemelding eller kontakt med pasienten synes jeg er nokså urovekkende. Er jeg glemt for godt? Bryr det dere egentlig om jeg lar anoreksien drepe meg, eller er dere villige til å hjelpe?

Ikke la flere bli glemt

Helsevesenet i Norge er sikkert utmerket på flere områder, men innenfor spiseforstyrrelser, og spesielt psykisk helse generelt, må jeg si at etter flere års erfaring er tilbudene, kontakten og ikke minst responsen, beklagelig.

Les også

Madeléne (22): Politikere, hva vil dere gjøre for at færre ungdommer skal slite psykisk?

Det koster så lite å i det minste gi beskjed, skrive et brev eller ta en telefonsamtale. Min tillit til helsevesenet er dessverre borte. Om dere er best i landet, men ikke engang klarer å gi meg informasjon, hvordan i all verden skal dere hjelpe meg med behandling da?

Til neste gang, ta heller en telefon for mye, enn en for lite. Skriv heller to brev for sikkerhets skyld, i stedet for ingen. Ikke la flere pasienter bli glemt.

Å bli glemt er vondt for alle, men i en sårbar tilstand er det enda verre. Så, kjære helsevesen, ikke gjem dere bort. Jeg vet dere er der. Kanskje ikke for meg, men jeg håper virkelig dere er der for andre.

Les også

  1. Bulimi er det kliniske navnet på lidelsen min. Men jeg kaller det bare fargespekter.

  2. Jeg har diagnosen paranoid schizofreni. Jeg er ikke farlig.

  3. Kalt selvopptatt fordi jeg hadde angst

Jente (19)