SiD

I blikkene til min familie øynet jeg sjokk, redsel, uvisshet | Julia Kirsebom Thommessen (18)

  • Julia Annette Kirsebom Thommessen (18)

Norske Julia er i Tyrkia — landet hun opplever som et andre hjemland.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg og familien reiser hvert år til Tyrkia for å besøke slekten vår der. Da vi dro i år, var venner hjemme i Norge for første gang bekymret. Vi fnøs. Terror? Det skjer overalt.

Så var det heller ikke terror som skulle få oss til å sitte som i transe foran en TV-skjerm på en restaurant fredag kveld, men et militærkuppforsøk.

Sjokktilstand og uvisshet

Landet som de siste seks årene for meg har blitt mindre og mindre fremmed, og mer og mer hjemme, er plutselig i forandring.

For Julia Annette Kirsebom Thommessen (18) er Tyrkia som et andre hjemland. Hun opplevde militærkuppet på nært hold.

Folk løper inn og ut i telefoner med venner og familie i Istanbul og Ankara. «Hvor er Erdogan?» AKP-medlemmer som sitter noen bord bortenfor oss på restauranten, reiser seg opp i all hast og løper mot båtene.

Vi er i sjokktilstand. Ingen vet hva de skal si, hvor de skal gjøre av seg, hva som skjer. Telefoner ringer uavbrutt. Kelnerne slipper det de har i hendene og samler seg rundt radioen.

I blikkene til min familie øyner jeg sjokk, redsel, uvisshet. Uvissheten skulle vare lenge.

Alle TV-kanaler sender «canli» — direkte — nyhetsopplesere med alvorlige miner holder Erdogan frem til TV-kameraene gjennom en iPhone-skjerm. Ryktene sier presidenten er på flukt, han hadde bare tid til å snakke til folket på FaceTime. Han oppfordrer folket til å kjempe.

Familien min krymper seg. Gatekamper i Istanbul, hvor min onkels høygravide kone ligger inne i leiligheten? Erdogan viser seg for tyrkiske seere. Stemningen er anspent. Hvem vil vinne? Gatekamper? Opprør? Portforbud? Unntaktilstand? Kupp?

Fundamental endring

Da jeg la meg den kvelden, visste jeg ikke hva utfallet ville være når jeg våknet på morgenen. Jeg visste ikke om jeg ville komme meg på flyet mitt til Norge om to uker, eller om alle fly til tyrkiske flyplasser ville innstilles, omrokkeres, avbestilles.

Jeg visste ikke om jeg ville klare å logge inn på Twitter eller Facebook. Jeg visste ikke om folket ville ta til gatene, enten for å hylle sin leder, eller for å hylle militæret.

Men jeg visste at noe fundamentalt ville forandre seg.

Demokrati og sekularisme må vinne

Morgenen etter var kuppet slått ned på. Over 260 mennesker døde i sin kamp mot militæret. Opposisjonspartiene sa de vil ikke styrte Erdogan på denne måten. To bomber hadde gått av på hotellet man mente Erdogan befant seg på. Turistene strømmet ut av byene.

For noen vekket kuppforsøket håp. For noen ville det vært verdens ende. Et vellykket militærkupp ender sjelden i demokrati. Det ender sjelden slik man håper det vil ende.

Landet som for meg minner mer og mer om et andre hjemland, går en usikker fremtid i møte. Det viktigste er at demokratiet og sekularismen vinner til slutt.

Følg Aftenposten Si ;D påFacebook og Twitter

  • Det er fortsatt mye som skjer i Tyrkia. Vi følger med på utviklingen. Det kan du gjøre sammen med oss ivår direkteblogg

Les mer om

  1. Tyrkia
  2. Terror