SiD

20. desember: «Når små øyeblikk blir veldig store»

  • Simen Almås (23)

2007: Bensinkannen eksploderer, jeg står i brann. 2011: Jeg gjemmer meg ved vannet, det smeller igjen.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Årets julekalender i Aftenposten har tema «Livsvisdom fra ungdommen». Dagens luke er skrevet av Simen Almås (23) fra Gjøvik.

Det smalt den 6. august 2007. Bensinkannen jeg leker med, eksploderer. I neste sekund står jeg i brann hjemme på gårdsplassen.

Som en levende fakkel løper jeg vilt rundt mens flammene sluker meg. Lyden av knitring er intens. Det er akkurat som jeg sitter rundt et stort bål, bare at det er huden min som går opp i flammer.

Jeg kaster meg ned i gresset og begynner desperat å rulle meg rundt i håp om at flammene skal slukke. Omsider slukker de. Jeg ser på kroppen min. Nesten alle klærne jeg har på meg, er brent opp.

Utrolig nok greier jeg å løpe bort til nabohuset, hvor mamma sitter inne på hjemmekontoret.

Hun kaster meg inn i dusjen i lunkent vann. Jeg retter blikket ned mot sluket. Huden renner av meg som såpevann. Alt blir svart.

En ny dramatisk hendelse

12 dager senere våkner jeg opp. Jeg våkner opp til en helt ny hverdag. Gutten jeg nå ser i speilet, er fortsatt den samme, men i en helt ny kropp.

Jeg skal nå begynne å bygge meg selv opp igjen fysisk, men ikke minst psykisk. Etter flere uker på sykehus kommer jeg hjem. Det er så godt å oppleve hverdag igjen.

Les også

Dette er årets julekalender: «Livsvisdom fra ungdommen»

Til og med lekser er positivt, selv om jeg aldri har vært så ivrig med skolearbeid.

Det går noen år, og når livet mitt endelig har begynt å smile - kommer en ny dramatisk hendelse.

22. juli 2011.

Et inferno

Jeg ligger nede ved vannet. Det er stille en liten stund, før det smeller igjen. Jeg forstår at for hvert skudd som blir avfyrt, går muligens et liv tapt.

Ved siden av meg ligger en jente som prater med mammaen sin. Jeg ligger stille og tenker over de små øyeblikkene som har betydd så mye.

Når var egentlig sist gang jeg fortalte mamma, pappa og søsteren min at jeg er utrolig glad for at de er i livet mitt?

For jeg er redd - redd for at jeg aldri kommer hjem igjen. Vil jeg oppleve middagen vi har hatt hjemme, en gang til?

Tenk om jeg ikke får fortalt familien hvor mye de betyr for meg. Rundt meg er et inferno, og tiden stopper opp.

En tom stol

Jeg har i ung alder opplevd hvor skjørt livet er. Og jeg har funnet ut at alt av materialistiske ting, alt vi ellers jager etter i livet - det blir helt ubetydelig.

Under de dramatiske hendelsene jeg har vært igjennom, så har alltid det samme dukket opp: Tanker om de fine hverdagene. De gode samtalene. De små øyeblikkene.

Etter 22. juli 2011 er dette det sjette året 77 familier sitter med en tom stol rundt middagsbordet.

Med det i tankene er de fineste gavene ikke de som ligger under årets juletre - men de små øyeblikkene du har med dem du er glad i.



Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen 2017
  2. 22. juli
  3. Ungdom
  4. Kropp
  5. Brann