Du skal ikke skamme deg om du ikke er «skamløs» | Sarah Zahid
Si ;D-innlegg: Vi snakker lite om den mest utbredte formen for sosial kontroll.
Skamløs-debatten har vært viktig og banebrytende. Hovedsakelig fordi den kom fra muslimske jenter selv. Den handlet om å tilegne seg definisjonsmakten til å kle, handle og oppføre seg etter egne ønsker og behov, og å sette hyklerske tilstander i søkelyset.
Det har på mange måter vært en kvinnekamp med fokus på kvinners rolle i minoritetsmiljøer, men den har også hatt en innvirkning på hva som blir sett på som den stereotypiske muslimske kvinnen.
Begrepet «skamløs» er blitt brukt for å formidle at man ikke eier skammen som enkelte forsøker å påføre oss gjennom stygge blikk, kommentarer og sjikane.
Det har vært et vanvittig stort steg i den moderne kvinnefrigjøringen: Vi eier oss selv.
Stemmene som mangler
Strenge innetider, festforbud og kleskoder er eksempler på selvstendighetstapet som herjer i mange norske hjem. Men fokuset på denne problematikken er blitt misbrukt – særlig av islamofober som ser på dette som en mulighet til å kommentere nedverdigende om en hel kultur eller religion.
Dette svekker debatten og gjør det håpløst å tenke løsningsorientert om sosial kontroll. Veien til rasisme og hat blir kortere, og de skamløse jentene får motsatt resultat enn det som var hensikten.
Det er hovedsakelig unge kvinner som selv ikke er direkte utsatt for det, som har snakket om den litt mer ekstreme formen for sosial kontroll.
Det er naturlig: De som er utsatt, kan få store konsekvenser og gjøre seg nødt til å ofre familie og ære dersom de snakker. Men fordi vi ikke får disse personenes synspunkt, blir debatten lite nyansert.
«Maria» var i tyveårene, men fikk ikke bestemme ektefelle eller innetid selv. Nå skjer all kontakt med familien via politiet (for abonnenter)
Vi snakker lite om den mest utbredte formen for sosial kontroll. Den som ikke omfatter trusler, vold eller lignende, men manipulasjon og streng kontroll fra foreldre, forbilder, imamer og mennesker man er glad i.
Noen av debattantene har pekt ut taxisjåfører og mennesker med samme bakgrunn som utførerne av sosial kontroll, men situasjonen blir langt med kompleks når kontrollen kommer fra egne og nære.
Vestlig og ikke-vestlig skam
Det er naturlig å føle både vestlig og «ikke-vestlig» skam om man er flerkulturell. Altså: Det er ingen skam ikke å være «skamløs».
Man sitter i en langt verre klemme dersom man respekterer og verdsetter to motstridende kulturelle verdier og føler seg presset til å velge den ene fremfor den andre.
Det er naturlig å føle både vestlig og «ikke-vestlig» skam om man er flerkulturell
Pendlingen er problematisk og ekstra vanskelig å gjøre noe med. I den harde graden av sosial kontroll er det litt «enklere», fordi kontrollen omhandler lovbrudd og frihetsberøvelse. Da er det tydelig en god og en ond part.
I mitt miljø og min krets ser jeg ofte den «mildere» typen av sosial kontroll, hvor unge ikke føler seg truet av en gruppe, men av de motstridende forventningene.
Konstante forventninger (særlig fra eldre) kan bli tunge og føles som press. Man har et ønske om å opptre som mest mulig perfekt i to vidt ulike grupper, noe som selvsagt er umulig.
«Mina» frykter at datteren som brøt med familien, har mistet respekt i miljøet for alltid
Løsningen ligger i å øke kunnskap om hverandre. Å skape nettverk og forståelse. At det ikke blir oss og dem, for det er en farlig ting. Uvitenhet og misforståelser forsterker avstanden mellom etniske grupper.
Faktum er at det finnes like mange fordommer i begge etniske grupper. I kommentarfeltene, for eksempel, elsker folk å ta partiet til én bestemt gruppe, for så å henge ut den andre. Dette i stedet for å unngå å skape barrièrer i utgangspunktet.
Vi er nødt til å bli mer løsningsorientert når det kommer til den utbredte sosiale kontrollen som ikke nødvendigvis består av vold og trusler, men av press fra folk man er glad i.
