Historien om en gutt som ikke ville spille fotball, men gjorde det likevel
Mor og sønn skriver: Da Emil sluttet på fotball, var lettelsen stor. Selvbildet hans ble betraktelig mindre.
Vi vil bare starte dette innlegget med å beklage om vi sårer noen fotballhjerter, og ikke minst beklage til vår mann og pappa som rett og slett er ihuga fotballfan. Vi synes det er helt ok å elske fotball!
Emil:
Jeg heter Emil, og jeg er en ungdom på 14 som rett og slett ikke er interessert i fotball. Er det ok, eller gjør det meg litt ukul og annerledes?
Min første fotballtrøye fikk jeg allerede før jeg ble født, men det fikk ikke lillesøsteren min.
Da jeg var liten, gikk jeg både i Rosenborg-trøyer og mange andre. Jeg ble liksom opplært til at jeg likte fotball, så da gjorde jeg på en måte det.
Når folk spurte meg om jeg var fotballfan, svarte jeg alltid ja, og som trønder var jeg stolt over Rosenborg. Da jeg ble stor nok til å begynne på et lag, gjorde jeg selvsagt det, og jeg var fotballgutt fra Ranheim, en liten stund i alle fall.
Kristin:
Som mamma så jeg tidlig at fotballen ikke bare var gøy for Emil, men siden det sosiale fellesskap er viktig, motiverte jeg ham. Vi pushet ham på trening mot hans vilje mange ganger, kjøpte nye og kulere fotballsko, motiverte, roste og tenkte at det sikkert ble bedre etter hvert.
Vi ville jo virkelig at han skulle gå på fotball sammen med alle de andre guttene. Med en selvtillit som dalte for hver eneste kamp, etter hver eneste trening, endret tankene våre seg.
Jeg sto ofte med klump i magen på sidelinjen, og de gangene Emil fikk beskjed av treneren om at han måtte stå i mål, gjorde klumpen vondt.
Når jeg så ham stå der og slippe inn mål etter mål mens hodet hang mer og mer, og noen andre barn stønnet og gjerne slang en kommentar om at han måtte ta imot, rev og slet det i hjertet.
Emil:
Foreldrene mine begynte å snakke med meg om at jeg ikke trengte å gå på fotball om jeg ikke ville. Fotball-faren min sa at fotball ikke er så viktig, og at vi kunne finne på en annen idrett om jeg ville.
Det gikk ikke så lang tid før jeg, som den eneste av vennene mine, valgte å slutte. Lettelsen var stor, men jeg husker godt at selvbildet mitt ikke var det.
Jeg sluttet på fotball fordi jeg gruet meg til hver trening og kamp. Jeg følte meg ikke god og syntes det rett og slett var kjedelig.
Men det var liksom ikke lov å være gutt og ikke drive med fotball, og når de fleste gutter spiller fotball, blir man jo utenfor når man ikke gjør det. Jeg latet derfor ofte som om jeg likte det, for å være som de andre.
Kristin:
Etter en stund kom Emil og spurte om han kunne begynne på fotball igjen. Vi ble forvirret, men tenkte at om han ville, skulle han selvsagt få prøve. Det vi ikke forsto da, var at grunnen til at han ville begynne igjen, var at han følte seg så annerledes, så innmari lite vanlig og kul.
Han begynte igjen og gikk noen måneder med liten fotballglede. Ikke før Emil fant en annen idrett han likte, forsto vi.
Da kom han en dag, han gikk vel i 3. klasse, og sa bestemt med stolthet i stemmen: «Mamma, nå kan jeg slutte, for nå har jeg noe jeg kan si når alle spør hvorfor jeg ikke går på fotball»
Han sluttet på dagen. Jeg kommer aldri til å glemme de ordene, måten han sa det på, gløden i øynene når han liksom oppdaget at han hadde en slags rett til å slutte.
Skal virkelig en idrett definere et barn så mye at en gutt som Emil følte han måtte ha en skikkelig god grunn for å slutte?
Fotball er jo en super sport, og det sosiale fellesskapet betyr ekstremt mye for mange. Men hvorfor følte han at det ikke var helt lov å være gutt og ikke like fotball?
Det er kanskje å sette det vel på spissen, men vi spør oss om vi er kommet dit vi vil med likestillingen i Norge, når mange av oss ofte tar det som en selvfølge at guttene spiller fotball, men ikke nødvendigvis jentene?
Emil:
Jeg føler fortsatt at en del ser på fotball som en slags «mannesport», at det er en noe vi gutter bør drive med. Her syntes jeg foreldre- og besteforeldregenerasjonen er verst, egentlig.
De tar det ofte for gitt at jeg liker og spiller fotball, mens det ikke er en selvfølge at lillesøsteren min gjør det.
Nå bryr jeg meg ikke om at jeg ikke spiller fotball lenger, og jeg stortrives med å spille volleyball og piano. Det går faktisk an å ha det helt supert som fjortis selv om en ikke ble fotballgutt.
PS: Jeg så ikke Champions League-finalen på lørdag!
Lese videre? Vi anbefaler:
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
