Hvor privilegert må jeg være for å dra på drømmeskolen? | Peter Flo Grinde-Hollevik
Jeg var kommet inn på drømmeskolen og -studiet. Den totale prisen: 800.000 kroner i året. Over fire år.
Hvert år kommer et antall norske studenter inn på amerikanske eliteuniversiteter som Harvard, Yale, Berkeley og Stanford. Her er konkurransen beintøff: Et sted mellom fire og åtte av 100 søkere får drømmen oppfylt.
Av den grunn falt jeg nesten av stolen da jeg åpnet brevet fra Berkeley. «You are Berkeley!» sto det. Jeg var kommet inn på drømmeskolen og drømmestudiet «Environmental Economics & Energy Engineering».
Den totale prislappen: 800.000 kroner i året. Over fire år. «Huff», tenkte jeg.
«Pappa betaler»
De siste ukene har jeg derfor reflektert mye over norske studenters finansieringsmuligheter. Lånekassen bidrar med cirka 430.000 kroner pr. år i støtte, hvorav 155.000 kroner er stipend og resten er studielån. Totalt ender man altså opp med én million kroner i ordinært studielån.
Med Lånekassens bidrag, gjenstår det i underkant av 400.000 kroner pr. år å betale fra egen lomme, og det er her det virkelig blir spennende. Her deles man opp de som har «pappa betaler», på pent norsk, og de som ikke har den muligheten. De aller fleste havner et sted midt imellom. Sommerjobb og litt støtte fra familien hjelper, men er på langt nær nok til å finansiere hele beløpet.
Personlig har jeg spurt om hjelp fra fremtidsrettet lokalt næringsliv og er godt i gang med å hente inn midler. Dette er imidlertid ikke knirkefritt. Disse midlene er ikke nødvendigvis skattefrie og kan redusere muligheten for å få full støtte fra Lånekassen.
Vi må bli kunnskapsnasjon
Det slår meg at selv i annerledeslandet Norge, virker det ikke som det bare er arbeidsinnsatsen som teller, men også mor og fars langt over gjennomsnittet fete lommebok.
Med et relativt høyt skattenivå og klare ideer om omfordeling av goder, forunder det meg også at vi ikke har utviklet en mer inkluderende finansieringsordning for talentfulle utenlandsstudenter, spesielt når Lånekassens målsetting er å «gjøre Norge til en ledende kunnskapsnasjon».
Alumni ved Berkeley har fortalt meg at for bare 20 år siden monnet Lånekassens stipendordninger til eliteuniversiteter i mye større grad, og gjorde studieløpet til en mer egalitær affære. Dette bør vi selvsagt gjeninnføre. Samtidig bør regelverket rundt stipender fra næringslivet forenkles.
The Norwegian dream
Så, hva får Norge igjen for en forbedret ordning? Jeg har alltid likt finansutrykket «Return on Investment», altså hvor mye man kan forvente å få igjen for hver krone man investerer.
En inkluderende finansieringsordning vil føre til talentfulle, unge mennesker med et bredt internasjonalt nettverk og unik spisskompetanse innen sitt felt. Og aller viktigst: et sterkt ønske om å gi tilbake til samfunnet på best mulig vis.
Slenger man på forventede skatteinntekter, vil jeg våge å påstå at Norges investeringer kommer til å bli eventyrlige!
Får vi til dette, vil Norge bli det første landet i verden som sender studenter til eliteuniversiteter ikke basert på deres økonomiske forutsetninger, men på deres utmerkede akademiske evner og arbeidsvilje.
Da kan vi virkelig begynne å snakke om «the Norwegian dream».
Har du lest disse?
Studenter, frykt ikke! | Dominica Rosenlund
Studenter bør takke for ekstra støtte | Tonje Mørken
Hvorfor vil dere ikke satse på oss? | Henriette Felix
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
