Om jeg innrømmet at jeg var syk, tråkket jeg på dem som hadde det verre enn meg. Trodde jeg. | Judith Ingela Rickertsen Hole
Du er ikke en dårlig person om du lar deg selv innse at du ikke har det bra - selv om du bor i Norge.
I sitt Si ;D-innlegg 20. september skrev Marius Vinje (19): «Jeg skammet meg over at jeg, som en gutt i et av verdens rikeste land, våget å tenke tanken på å ta mitt eget liv. Andre har verre og reelle problemer, viktigere enn mine selvmedlidende tanker.»
Jeg kjente meg så godt igjen i dette!
Innlegget til Vinje handlet om selvmordstanker, og om hvordan forventningene vi har til gutter, gjør det vanskelig for dem å snakke om følelser. Jeg er ikke gutt, og jeg er så heldig aldri å ha slitt med selvmordstanker. Men jeg kjente meg likevel igjen, særlig i sitatet jeg innledet med.
Tok tid å innse
I tenårene hadde jeg en spiseforstyrrelse, og som følge av det slet jeg med angst, depresjon og tvangstanker. Først to, tre måneder etter at foreldrene mine tok grep, greide jeg å si det høyt: «Jeg har en spiseforstyrrelse».
Det var ikke det at det var vanskelig å snakke med folk om sykdommen, men at jeg rett og slett ikke tillot meg selv å innse det.
Den dagen en fagperson sa det rett ut til meg, uten rom for bortforklaringer fra min side, ble det litt lettere.
Jeg var aldri innlagt. Jeg fulgte et normalt skoleløp. Under ett år etter at det ble tatt grep, var jeg normalvektig. Likevel tok sykdommen fra meg mye.
Ville være sutring
Men det var vanskelig å tillate meg selv å innse at jeg var syk. Det føltes som at jeg tråkket på dem som hadde det enda verre enn meg. De med en spiseforstyrrelse som førte til tvangsinnleggelse eller gjentatte tilbakefall. De med andre uhelbredelige sykdommer. De uten de samme mulighetene som meg, født inn i en ressurssterk familie i et trygt og rikt land som Norge.
Mine problemer var små i forhold, trivielle. Sa jeg at jeg var syk, ville det være sutring og klaging, og spiseforstyrrelsen tillot ikke sutring eller klaging!
I dag er det derimot lett for meg å si at «jeg har hatt en spiseforstyrrelse». Jeg føler fortsatt på at jeg ikke har rett til å si det, siden det er så mange med spiseforstyrrelser som er enda verre enn min. Jeg føler på at folk skal mene at jeg «overdramatiserer», er «bortskjemt» eller ikke bryr meg om «viktige» temaer.
Men jeg klarer å si det høyt for det første fordi jeg ikke har en spiseforstyrrelse som visker usannheter til meg lenger. Og for det andre fordi jeg vet hvor mye det kan påvirke livet til noen andre!
Ikke en dårlig person
Første gang jeg fortalte om spiseforstyrrelsen til vennene mine, sa jeg at jeg hadde gått noe ned i vekt fordi jeg ikke hadde passet på forholdet mellom mat og trening. Noe riktig og mye usant, for ikke å si usagt, var det i dette. Det var lettere fra det tidspunkt jeg kunne si til meg selv og andre at «jeg har spiseforstyrrelse».
Ut fra min erfaring er noe av det aller viktigste for å bli frisk å forstå hvorfor tankene er som de er når du er syk, hvordan tankene ble sånn og hva som er deg og hva som er sykdommen. Å snakke med folk, en psykolog, en venn, familie (det som føles tryggest), kan være til stor hjelp for å få til denne tankeprosessen.
Du er ikke en dårlig person om du lar deg selv innse at du ikke har det bra, selv om du bor i Norge.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
