Jeg jobber på store filmproduksjoner i Norge. Potensialet er enormt.
Men da må dagens insentivordning for film- og TV-produksjon forbedres.
Tidligere i høst gikk innspillingen av den amerikanske TV-suksessen «Succession» av stabelen, hvor én episode ble spilt inn på Sunnmøre. Det har igjen blåst liv i debatten om insentivordningen for internasjonal film- og TV-produksjon i Norge.
Norsk filminstitutt, som forvalter insentivordningen, skriver at ordningen gir refusjon til store internasjonale film- og serieproduksjoner som skal produseres helt eller delvis i Norge. Ordningen henvender seg til norske og utenlandske produksjonsselskaper og skal bidra til å fremme norsk kultur, historie og natur.
Insentivordningen for film- og TV-produksjon er mer enn store millionbeløp og internasjonale kjendiser. Den er en del av levebrødet til norske filmskapere og en boost til lokaløkonomier landet rundt.
Filmbransjen bidrar til lokalt næringsliv
Insentivordningen er en ordning hvor norske og utenlandske filmproduksjoner som kommer til Norge, kan søke om å få tilbake 25 prosent av pengene de bruker i landet. Det vil si at hvis en amerikansk TV-produksjon skulle ha brukt 60 millioner kroner i Norge, kunne de ha fått tilbake 15 millioner fra det norske statsapparatet gjennom refusjonsordningen.
Store utenlandske film- og TV-produksjoner som kommer til Norge, betyr ikke bare lønn og kompetanseutvikling for norske filmarbeidere.
Det betyr også millioner av kroner lagt igjen hos lokalt næringsliv rundt om i landet. Selv har jeg jobbet på flere statsstøttede produksjoner i mindre kommuner på Vestlandet og i Nord-Norge. Jeg har vært med å handle for tusenvis av kroner på de lokale butikkene, og vi har booket hotell fulle i månedsvis, spist masse lokal mat og benyttet oss av lokal industri og næringsliv.
Disse pengene går så videre i form av moms, arbeidsgiveravgift, skatt på lønn og overskudd, før pengene våre leverandører sitter igjen med, brukes videre lokalt og nasjonalt.
Insentivordningen holder ikke mål
Hvorfor skal «verdens rikeste land» ha en av de svakeste insentivordningene i verden? I land som er langt billigere og mindre bemidlet enn Norge, finnes det insentivordninger som er langt bedre.
Latvia kan dekke opp mot 40–50 prosent, Colombia 40 prosent og Malaysia 30 prosent av kostnadene. Mange av landene har ikke et tak på hvor mange produksjoner som kan få støtte. Legger du igjen x antall kroner, kan du få du y prosent tilbake.
Mange land har ikke søknadsfrister for disse ordningene, mens i Norge kan man kun søke én gang i året. Om man hadde gjort det mulig å søke gjennom hele året, ville det ha gitt bedre forutsigbarhet for både produsenter og filmarbeidere.
Et uforløst potensial for Norge
Som nevnt er jeg selv en filmarbeider som har vært på innspilling i distriktet. Jeg har handlet på de lokale jernvarehandlene, bodd på små hoteller og campingplasser samt møtt bygdefolk som synes at det vi gjør, er kult. Ut ifra disse erfaringene ser jeg verdien i den jobben vi gjør, og hvor viktig filmproduksjoner kan være for lokalsamfunn før, under og etter produksjon.
Og etter vi har dratt, og filmen eller serien er ute på nett, begynner markedsføringen av Norge og stedet som reisemål.
6 prosent av turistene som besøker New Zealand, oppgir at Ringenes Herre-filmene er en av grunnene til at de har besøkt landet. Det potensialet har Norge også!
Insentivordningen er grunnlaget for en sunn pengestrøm inn i norsk filmbransje. Det er en ordning som bygger kompetanse, utvikler norsk filmbransje og ikke minst støtter lokalt nærings- og reiseliv i kongeriket Norge.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
�� Skal du delta i kommentarfeltet?
Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken.
