Ville heller sitte ved siden av «Skybert» enn med en kvinne med hijab | Fride Næsheim (23)
Si ;D-innlegg: Jeg kjente sinnet koke over da jeg ble vitne til hverdagsrasisme på trikken, men jeg klarte ikke gripe inn.
Jeg får vondt i magen når jeg hører at kvinner i Oslo ikke tør å gå med hijab, fordi de er redde for å få kommentarer slengt etter seg. Jeg kjenner det bobler når jeg er vitne til hverdagsrasisme på trikken.
Folk som «holder» av plassen helt til det kommer på en som er hvit. Jeg så en dame med hijab som var på vei til å sette seg ned ved siden av en annen dame, da la hun ned vesken på plassen ved siden av seg og sa: «du kan ikke sitte her, for jeg holder av til noen!».Plassen var ledig helt til både damen med hijab og jeg gikk av, så hvis hun holdt av til noen var det i hvert fall et godt stykke hun gjorde det.
Selv om jeg kjente sinnet koke over etter hendelsen på trikken, klarte jeg ikke gripe inn. Jeg vet enda ikke hva som hadde vært det beste innspillet i denne hendelsen, og kanskje er det derfor jeg nå skriver dette.
Skjult, men kjent
I alle situasjoner tror jeg vi har godt av å sette oss inn i andres situasjon, føle på å være på den andres side. Når jeg er på ferie i land utenfor Europa kjenner jeg ofte på følelsen av å skille seg ut. Og det er en følelse jeg misliker. Det er følelsen av å bli sett på som noe annerledes.
Når utseendet vekker oppmerksomhet og interesse, blikk, kommentarer eller spørsmål om hvor jeg er fra.
Tenk om jeg var født og oppvokst i dette landet og måtte føle på det å være utenfor hver dag. At man må svare for utseendet sitt og bære byrdene til alle andre som kommer fra samme land, eller har samme religion.
Jeg vet med meg selv at jeg hadde følt dette som veldig urettferdig og ufortjent. Og hvem er vi til å sitte her og forhåndsdømme andre?
Tenk om det var du som måtte stå på trikken, fordi damen fra en annen kultur sa hun «holdt av» til en som aldri kom på. En «Skybert», som kan være redningen i enhver situasjon.
Tenk om det var du som ikke ble tatt imot i klassen fordi du så annerledes ut. Hvordan kan vi stå opp mot denne typen rasisme? Den som er skjult, men allikevel kjent.
Å leve livet som en mistenkt, kan til slutt gjøre deg til en
Vi må ta et oppgjør med hverdagsrasismen. Det er små stikk som planter seg gjennom hele byen. Det er et lite dytt på bussen, det er granskende blikk og spørsmål.
Det er å krysse veien når du ser noen du ikke ønsker å gå forbi. Det er han du ikke slipper inn på utestedet fordi du mener du allerede vet at det bare blir bråk. Det er hun du følger ekstra godt med på når hun handler i butikken din.
Å leve livet som en mistenkt, kan til slutt gjøre deg til en.
Takk Skam
Jeg er takknemlig for at NRK-suksessen Skam fronter en vennegjeng hvor ulik religion og etnisitet får være med. Jeg er glad for at Sana er en jeg, med flere, ser opp til!
Hun er tøff, kjapp i replikken og har en selvtillit flere av de andre jentene kan se langt etter. Hun står opp for seg selv og andre. Hun er tydelig på at hun er like norsk som Vilde, og at hun ikke kjenner noe bedre til å være flyktning enn sine norske venninner.
Sana skaper balanse, hun er et spennende innspill i gjengen og skam hadde ikke vært det samme uten henne.
Tenk hvis du går glipp av å ha en Sana i livet, bare fordi du ikke klarer å se gjennom hijaben. Tenk på alt vi kan lære av hverandre, tenk hvor heldige vi er som får leve tett på hverandre tross ulike kulturer. Jeg sier ja til et flerkulturelt fellesskap og åpenhet.
Jeg sier #stopphverdagsrasisme, og håper flere vil være med meg på dette!
Les flere innlegg om fordommer og rasisme:
Jente (17):
Rasisme er ikke noe bare hvite mennesker gjør
Dilekelik (16):
Muslimer blir stemplet som terrorister
Jakob Semb Aasmundsen (19): Jeg har fordommer – men vil gjøre noe med det
Si ;D har egen podkast!
Abonnér på den i iTunes ved å trykke her.
Hør siste episode!
Hvorfor er det færre unge som er kristne i dag? Vi spør!
Fride Næsheim (23)
