Kjære Aksel.

Min far var en dårlig far da jeg vokste opp. Ikke voldelig eller alkoholiker, bare fraværende, mannssjåvinistisk, urimelig og med et ukontrollerbart sinne som gikk utover alle. Sa aldri unnskyld til noen.

Han har ingen innsikt i egen oppførsel og mangler evne til å sette seg inn i hvordan andre har det. Jeg kan godt forstå at dette kommer fra hans egen skakkjørte barndom, men likevel vil ikke jeg ta ansvar for dette. Jeg er barnet.

Nå har han fått kreft, og jeg føler meg som et elendig menneske når jeg tenker at det ikke hadde gjort så mye om han døde av det.

Hvordan skal jeg forholde meg til slike tanker og pappas sykdom? Hvordan balansere empati og hat?

Hilsen tenåringsjente

Kjære tenåringsjente

Det er vondt å vokse opp med en forelder som er på denne måten. Det er ikke lett å leve under, lære av og skulle se opp til en som utagerer og står for synspunkter du ikke vedkjenner deg.

Det blir også ekstra smertefullt når personen selv ikke har innsikt i det og mangler evne til å snakke om det på en god måte for å reparere når det går skeis.

Aksel Inge Sinding.
Monica Strømdahl

Det er ikke rart at du har flere følelser overfor ham. Det har du også fullt og helt rett til. Du har lov til å være sint for at han har vært en dårlig rollemodell gjennom utagerende sinne og urimelighet.

Du har lov til å kjenne forakt overfor hans manglende evne til å være der, forstå deg og si unnskyld. Du har lov til å være lei og sliten av å forholde deg til ham.

Våre foreldres barn

Det er som du sier – mye av det kan nok skyldes hans bakgrunn. De fleste som oppfører slik strever med en kamp vi både vet mye og lite om.

Samtidig ser ikke det ditt ansvar. Vi er alltid våre foreldres barn.

Uansett om foreldre selv har hatt det vanskelig og strever – så har barnet behov og savn det har rett til å ha. Du er barnet her.

Samtidig forstår jeg at det føles skamfullt og «forbudt» å ha det sånn. For det er jo akkurat han som er din pappa. Og et sted der inne vil jeg også tippe at det er andre følelser – medfølelse for at han er syk, sinne på hans vegne for at han har hatt det vanskelig og også sorg for det du ikke har fått. Kanskje noe også har vært bra, jeg vet ikke.

Det høres ut for meg som at du kan ha godt av å utforske disse følelsene sammen med en god voksenperson som du stoler på. En som bare kan lytte, forstå og akseptere uten å være moralistisk eller forsøke å overtale deg til noe annet.

Ta praten

Profesjonell behandling kan også være et alternativ. I terapi jobber vi oss ofte igjennom vonde følelser for å skape rom til andre følelser.

Uansett – det er vanlig å føle forskjellige ting overfor sine foreldre. Det som blir leit er når alle de sinte følelsene overskygger det andre du savner og trenger.

Det er ekstremt vanskelig å vise empati og medfølelse for noen man også kjenner et hat for.

Prøv å utforske én og én følelse av gangen, og lag plass til å føle flere ting på en gang.

Hvis det viser seg at faren din har en dødelig form for kreft, vil jeg anbefale deg å ta en prat med ham om det du synes er vanskelig mellom dere.

Det er ikke sikkert det gir en forsoning, og det kan til og med hende det blir vondt, men mange angrer på at de ikke tok den siste viktige praten med sine foreldre mens de fremdeles hadde muligheten.

Ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen Aksel, psykolog