Angrepet viser at Norge trenger flere muslimske stemmer – mer enn noen gang. Her er min | Sidra Yousaf

Si ;D-innlegg: Det er ikke høyreekstreme som skremmer meg mest, det er stillheten.

Etter terrorangrepet i New Zealand, som rammet mennesker klare for en fredfull fredagsbønn, er jeg som ung muslim rasende. Jeg er lei meg, forvirret og kanskje mest av alt skuffet over stillheten jeg opplever fra storsamfunnet.

Angrepet viser nå mer enn noen gang at Norge trenger en saklig debatt om islamofobi og fremmedfrykt, og flere muslimske stemmer som kommer frem.

Hva om det var meg?

Hver eneste fredag drar pappaen min til den lokale moskeen for å be fredagsbønn. Den dagen angrepet fant sted, tok han også med lillebroren min. Å tenke tanken på at det som skjedde i New Zealand, er noe som kunne hendt min familie, er ikke en tanke jeg vil tenke.

Men jeg blir tvunget til å se for meg slike scenarioer når jeg vet hvordan verden er i dag med tanke på holdninger til muslimer.

Vennene mine vil nok beskrive meg som en person som ofte snakker om samarbeid og håp for fremtiden, men jeg er også en realist.

Realiteten er beklageligvis at det finnes folk der ute som ønsker å plante pistolkuler i meg og mine familiemedlemmer. Vår forbrytelse? Vi er muslimer.

«De andre»

Martin Luther King Jr. sa selv at en av de største hindrene i kampen mot segregeringen i USA var den moderate hvite befolkningen. Han mente de som gjennom stillhet aksepterer slik urettferdighet, er verre enn de som åpenlyst uttrykker ekstreme holdninger.

Livet som minoritet er allerede hardt nok når du hele tiden prøver å assimilere deg inn majoritetssamfunnet slik at du en dag kan bli akseptert som et fullverdig medlem av befolkningen.

Men så innser du at det er bortkastet tid. Så skjer slike terrorangrep, og du kommer på hvorfor du aldri kommer til å bli som «de andre». Hvorfor navnet ditt gjør at arbeidstageren plasserer deg nederst i bunken. Hvorfor hijaben du bærer, gjør at folk ser på deg som undertrykt.

Stillhet

Den dagen angrepet fant sted, så jeg mange innlegg på Facebook og Instagram. Det jeg la merke til, var at det kun var mine muslimske venner som postet noe om saken.

Jeg hører ofte at det er vanskelig å relatere seg til slike ting siden det skjer så langt unna. Men faktum er at de fleste i det norske storsamfunnet aldri vil ha noen grunn til å tenke over at det en dag vil være dem, nettopp fordi det er en minoritet i landet det gjelder, og ikke dem. Men vi er vel fortsatt del av Norges befolkning, er vi ikke?

Jeg forventet ikke at alle mine etnisk norske venner skulle skrive lange innlegg, men slik som søsteren min uttrykte det: «Hvis noen bare hadde sagt til meg at de står med meg og andre muslimer, hadde jeg følt meg tryggere. Om flere mennesker hadde vist like mye støtte til New Zealand-ofrene, slik som de gjorde til ofrene i Orlando og Paris, hadde jeg vært sterkere».

Det er ikke høyreekstreme som skremmer meg mest, det er stillheten fra dem jeg kaller mine venner, bekjente – mange av dem jeg kaller mine landsmenn.

Les også:

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.