Vi har mistet alt og er sultne. Kan vi få komme hjem?

Dagene som flyktninger i Hellas, er uutholdelige.

Kjære Erna Solberg

Vi er to ungdommer på 13 og 16 år som har hatt vår barndom og et trygt liv i Norge, vårt hjem.

I 2014 ble vi tvangsreturnert til Afghanistan. Nå er vi i en flyktningleir på Lesvos. Vi håper av hele vårt hjerte at vi snart kan få vår hverdagen tilbake, at livene våre kan bli slik de var før.

Vi er sultne

Vi har mistet nesten alt: trygghet, bosted, venner og til sammen 13 år med skolegang. Og på grunn av koronakrisen er det mindre mat i flyktningleiren. Vi er sultne og har vondt i hodet flere timer daglig.

Alle land er koronastengt. Elever får nettundervisning, og noen er glade, mens andre bekymrer seg for undervisning de mister og avlyste eksamener. Hva skjer med oss som har mistet skole i flere år?

Hvordan kan vi få årene vi har mistet tilbake? Hvordan skal vi kunne fullføre eksamen i fremtiden? Kan vi bli lege og bilmekaniker, så drømmene om å gi tilbake alt Norge ga oss, kan oppfylles?

Kan vi komme hjem?

Vi klarer ikke sove, klarer ikke å konsentrere oss. Men vi prøver alt vi kan!

Gjennom organisasjonen «Dråpen i havet» har vi kontakt med tre lærere som gir oss fjernundervisning. Dette er vi så takknemlige for!

Vi har skrevet et dikt til deg om historien vår og om daglige overdoser av uutholdelighet fordi vi har så mange bekymringer og mareritt.

Vær så snill, kjære statsminister Erna, kan du gjøre noe? Kan du få oss hjem snart?

Hilsen Fatema og Ahmad

Drømmen om livet vi en gang hadde

1. Vi var

i Norge

Det var livet

Lykke

En glad familie: I barnehage og i jobb

Med blyanten hvilende på pulten

Og ute i friminuttet, i sol og snø

Med gode venner

Tanker om en lys fremtid

Fylte dagene på Torpo

I Ål

2. Natten de banket på døren

Den frykteligste i våre liv

Et mareritt – hvor vi hørte rop og skrik

Hele meg skalv

Må, jeg MÅ våkne av dette marerittet

Men det var virkelig for de sa vi måtte pakke

Vi kunne ikke bevege oss

Av skrekk

Mamma hadde panikkanfall

3. For oss var dette

Flukt nummer to

Ut av Norge og så til Kabul. Etter et år flyktet vi videre til Teheran

Kunne ikke tenke

Forvirret, deprimert og syk

Alt var så tungt

Ingen skole, lengtet bare hjem

Tårer og elendighet. Hva ville skje videre?

Vi var ukjente

Hadde ingen liv å leve

Ingen fremtid

Drømte om livet vi engang hadde

4. Enda en flukt fra Teheran i Iran

En natt på fjellet

Egentlig helt umulig

Vi risikerte livet i en fullstappet van

Umulig å puste, vi kunne ha dødd

Skadene vi fikk

Å være i livsfare, en lek med livet

Men vi hadde ingen valg

Heller ikke i gummibåten fra Tyrkia til Hellas

Vi kunne ha ligget på havbunnen nå

Ingen ville oppdaget det

5. Moria-leiren

Plass til 3000, hjem til over 20 000

Et telt på 150 cm× 160 cm til fem stykker

Førti varmegrader

Sykdommer og bakterier

Umenneskelige sanitærforhold

Kokte erter å spise

Steinhardt brød

Etter flere timer i kø hver dag

Ingen leger å se

6. Tunge tanker nå

Bekymret for mamma

Hun har smerter og oftere anfall

Og lillebroren vår

Han var på sykehus i åtte dager

Så da ble vi flyttet fra Moria

Til en annen flyktningleir

Hva skal skje med oss?

Vi er deprimerte og isolerte, det er så ekstremt frustrerende

Vi har så mange spørsmål

Vi vil tilbake – vi vil hjem

Nå

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Har du fått med deg disse?