Vi har mistet alt og er sultne. Kan vi få komme hjem?
- Fatema Rahimi (16)
- Ahmad Rahimi (13)
Afghanske Fatema og Ahmad Rahimi (16 og 13) bodde fire år i Ål, Hallingdal. I 2014 ble de sendt tilbake til Afghanistan. I 2019 flyktet de til Europa igjen, og nå bor de i en flyktningleir på den greske øyen Lesvos. Foto: Privat/Knut Bry
Dagene som flyktninger i Hellas, er uutholdelige.
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
Kjære Erna Solberg
Vi er to ungdommer på 13 og 16 år som har hatt vår barndom og et trygt liv i Norge, vårt hjem.
I 2014 ble vi tvangsreturnert til Afghanistan. Nå er vi i en flyktningleir på Lesvos. Vi håper av hele vårt hjerte at vi snart kan få vår hverdagen tilbake, at livene våre kan bli slik de var før.
Vi er sultne
Vi har mistet nesten alt: trygghet, bosted, venner og til sammen 13 år med skolegang. Og på grunn av koronakrisen er det mindre mat i flyktningleiren. Vi er sultne og har vondt i hodet flere timer daglig.
Alle land er koronastengt. Elever får nettundervisning, og noen er glade, mens andre bekymrer seg for undervisning de mister og avlyste eksamener. Hva skjer med oss som har mistet skole i flere år?
Hvordan kan vi få årene vi har mistet tilbake? Hvordan skal vi kunne fullføre eksamen i fremtiden? Kan vi bli lege og bilmekaniker, så drømmene om å gi tilbake alt Norge ga oss, kan oppfylles?
Kan vi komme hjem?
Vi klarer ikke sove, klarer ikke å konsentrere oss. Men vi prøver alt vi kan!
Gjennom organisasjonen «Dråpen i havet» har vi kontakt med tre lærere som gir oss fjernundervisning. Dette er vi så takknemlige for!
Vi har skrevet et dikt til deg om historien vår og om daglige overdoser av uutholdelighet fordi vi har så mange bekymringer og mareritt.
Vær så snill, kjære statsminister Erna, kan du gjøre noe? Kan du få oss hjem snart?
Hilsen Fatema og Ahmad
Fatema (16) og Ahmad (13) utenfor Moria-leiren, november 2019. Foto: Knut Bry
Drømmen om livet vi en gang hadde
1. Vi var
i Norge
Det var livet
Lykke
En glad familie: I barnehage og i jobb
Med blyanten hvilende på pulten
Og ute i friminuttet, i sol og snø
Med gode venner
Tanker om en lys fremtid
Fylte dagene på Torpo
I Ål
2. Natten de banket på døren
Den frykteligste i våre liv
Et mareritt – hvor vi hørte rop og skrik
Hele meg skalv
Må, jeg MÅ våkne av dette marerittet
Men det var virkelig for de sa vi måtte pakke
Vi kunne ikke bevege oss
Av skrekk
Mamma hadde panikkanfall
3. For oss var dette
Flukt nummer to
Ut av Norge og så til Kabul. Etter et år flyktet vi videre til Teheran
Kunne ikke tenke
Forvirret, deprimert og syk
Alt var så tungt
Ingen skole, lengtet bare hjem
Tårer og elendighet. Hva ville skje videre?
Vi var ukjente
Hadde ingen liv å leve
Ingen fremtid
Drømte om livet vi engang hadde
4. Enda en flukt fra Teheran i Iran
En natt på fjellet
Egentlig helt umulig
Vi risikerte livet i en fullstappet van
Umulig å puste, vi kunne ha dødd
Skadene vi fikk
Å være i livsfare, en lek med livet
Men vi hadde ingen valg
Heller ikke i gummibåten fra Tyrkia til Hellas
Vi kunne ha ligget på havbunnen nå
Ingen ville oppdaget det
Ahmad Rahimi (13). Foto: Knut Bry
5. Moria-leiren
Plass til 3000, hjem til over 20 000
Et telt på 150 cm× 160 cm til fem stykker
Førti varmegrader
Sykdommer og bakterier
Umenneskelige sanitærforhold
Kokte erter å spise
Steinhardt brød
Etter flere timer i kø hver dag
Ingen leger å se
6. Tunge tanker nå
Bekymret for mamma
Hun har smerter og oftere anfall
Og lillebroren vår
Han var på sykehus i åtte dager
Så da ble vi flyttet fra Moria
Til en annen flyktningleir
Hva skal skje med oss?
Vi er deprimerte og isolerte, det er så ekstremt frustrerende
Vi har så mange spørsmål
Vi vil tilbake – vi vil hjem
Nå
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
Har du fått med deg disse?