Fødselen ble ikke som jeg trodde, men den har lært meg mye om meg selv

Kanskje kan min opplevelse og bearbeidelse hjelpe andre.

Det var en kjølig vintermorgen i februar. Solen var på vei opp bak gran- og furutopper, mens jeg var dødsredd. Angsten rev og slet. Jeg holdt meg fast i gripehåndtaket og tenkte: «Nå dør jeg.»

Tidligere i år skrev jeg et innlegg om min fødselshistorie i Aftenposten. Jeg var førstegangsfødende og endte opp med å føde i bilen – på vei til sykehuset.

Jeg la ned seteryggen og ba mamma stoppe. Da var vi midt i en tunnel i Asker. Mamma ringte 113, men det fantes ingen dekning. Før jeg visste ordet av det, fikk jeg barnet mitt i fanget.

Hendelsen var svært dramatisk, men i denne teksten skal jeg fortelle hva jeg har lært av det i etterkant. Om ettervirkningene av min livs største utfordring.

Måtte bearbeide

Alle følelsene mine ble satt på prøve. Både under hendelsen, men også i tiden etterpå. Kroppen fikk en voldsom reaksjon, og det tok tid å bearbeide dem. Jeg hadde aldri trodd at lille meg skulle oppleve noe slikt.

Det er heldigvis ikke mange som opplever en like dramatisk fødsel som meg. Det er ulike måter å håndtere en slik situasjon på, og i dag er jeg faktisk takknemlig for opplevelsen, selv om det kanskje kan virke rart for noen.

Jeg trodde på et tidspunkt at jeg skulle knekke og miste meg selv, men heldigvis hadde jeg såpass mye kunnskap at jeg forsto at erfaringen måtte bearbeides.

Først måtte jeg akseptere, tenke gjennom alt som kunne ha gått galt. Etterpå se fremover og kose meg med familien min som har hjulpet meg gjennom hele bearbeidelsesprosessen. Vi snakket åpent om hendelsen, både mamma og jeg, med venner, kunder i salongen vår og familien.

Hjelpe andre

De første gangene jeg snakket om det og gjenopplevde minnene, føltes det overveldende. Som om jeg var i øyeblikkets smertehelvete og redsel på nytt. Men etter hvert avtok skrekken, og nå kan jeg prate åpent om hendelsen til hvem som helst uten problemer.

Jeg kan bruke min opplevelse og bearbeidelse for å styrke andre fødende i fremtiden. Kanskje det kan være til hjelp å vite hva som fungerte for meg.

Etter at jeg delte historien min i Aftenposten, oppdaget jeg at det var mange kvinner over hele landet som hadde opplevd lignende fødsel. Det var en lettelse å se at jeg ikke var alene, samtidig som det var en fortvilelse.

Likevel kan jeg si at opplevelsen har styrket meg. Nå vet jeg at jeg er sterkere enn jeg trodde. Ikke bare det, men min tillit til meg selv har økt. Mestringsfølelse gir en god selvfølelse. Nå ser jeg frem til min første jul som mamma.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!