Jeg tenkte aldri over rullestolen fordi den ikke definerte meg

Det var det jeg trodde, men sannheten er en annen, skriver Marianne Knudsen (16).

Gjennom hele oppveksten har jeg vært som «alle andre» barn, jeg lærte, vokste og drømte som dem. I motsetning til så mange andre, fikk jeg aldri innprintet av menneskene rundt meg at jeg var annerledes.

Tenkte aldri over rullestolen

Jeg visste at uansett om uvitende mennesker kunne dømme meg, kunne de aldri ta muligheten jeg hadde til å være meg selv. Jeg tenkte aldri over rullestolen fordi den definerte ikke meg.

Hvorfor i alle dager skulle noen i rullestol være noen andre enn seg selv?

Det var det jeg trodde, men sannheten er at «deg selv» kommer av hvordan du påvirkes, hvordan du formes av efaringer og ikke minst hvordan du velger å se deg selv. For å få frem poenget mitt velger jeg å synliggjøre det i form av en historie.

Sky av usikkerhet

Jeg møtte en jente omtrent på min alder som satt i rullestol. Jeg gledet meg til å møte henne, fordi den gangen hadde jeg ikke hatt så mye kontakt med andre i lignende situasjon.

Jeg dro bort til henne i en selvsikker gange, men ble overrasket over følelsen av at stemmningen endret seg i det hun så meg.

Det var en sky av usikkerhet som formet seg rundt oss. Blikket hennes traff bakken og stemmen hørtes pipende ut. Vi traff hverandre flere ganger og jeg undret meg over denne dårlige selvtiliten, hvorfor kunne hun ikke se hvor nydelig hun var?

Jeg har alltid ment at for å få svar må man spørre, og svaret jeg fikk er bakgrunnen for hvordan alle kan gjøre en forskjell for funksjonshemmede eller andre som denne jenta.

Følelsen av å ikke høre hjemme

«Jeg er dem ikke verdig», var ordene som ga gjenlyd i hodet mitt i det jeg tenkte over hva hun nettopp hadde fortalt. Du har kanskje kjent følelsen av å ikke føle deg hjemme når du kommer til en plass. For en funksjonshemmet er det ofte et faktum, i form av oppmerksomhet knyttet til uvitenhet.

Noe man må takle og ikke tillegge stor verdi dersom man ikke skal møte veggen. «Jeg føler meg bare så annerledes!». «Blikket så mange sender meg føles så nedverdigende». «Når jeg hører noen bruke ordet hemma i negative sammenhenger, begynner jeg å lure på om jeg er bra nok».

«Ofte dømmer folk meg før de kjenner meg, jeg har ikke gjort dem noe, jeg har ikke vært slem eller urett, men alikevel har jeg opplevd at folk tror jeg er dum», «mange tror ikke bare rullestolen er annerledes, men også personligheten min».

«Jeg er dem ikke verdig». Jeg har følt den følelsen av at jeg bare vil gjemme meg langt bort så ofte, at det er det jeg har begynt å gjøre, sa hun og kikket ned i bakken.

Etterligner funksjonshemmede

I dag står det i lærebøkene «Funksjonshemmede er de som isoleres og eller isolerer seg i høyest grad og har vanskeligheter med sosialisering». Dette kan du gjøre noe med. Mange funksjonshemmede blir i dag stengt ute både i skolesammenheng og fritid.

Mange ungdommer i dag etterligner funksjonshemmede som om de har mindre IQ.

Hvor verdig ville du følt deg dersom dette var hverdagskost? «Funksjonshemmede er utsatt for mobbing og diskriminering på grunn av deres handikapp».

Er det riktig å dømme noen før man overhode vet hva de heter, eller hvem de er? Ungdommer bruker ofte ordet hemma i sammenger der kompisen gjorde noe dumt: «Herregud du er helt hemma!».

En usynlig mur

Har du noen gang gjort det uten å tenke over hva det egentlig betyr? Mye av isoleringen, mobbingen, dømmingen og diskrimineringen kommer av uvitenhet.

Mennesker handler ut ifra hvilke erfaringer de har og er usikre på ting de ikke helt vet. Derfor kommer det ofte en usynlig mur som fører til en avstand mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske, fordi de ikke alltid vet hvordan de skal forholde seg til hverandre. Jeg har tre tips:

• Spør — ikke døm.
  Hva er det som utsletter uvitenhet? Kunnskap og et åpent sinn. Det er bra å spørre.

• Ha respekt for hverandre.
  Alle sloss en kamp som andre ikke vet om, ha respekt nok for mennesker til å tro at de er verdige og smarte. Ordet «hemma» er ikke et skjellsord.

• Si «hallo» og inkluder.
  Istedet for å sende det kjente «det er noe annerledes blikket» si hallois, hvordan går det?

Tenk over: Hvordan er det du oppfører deg? Hvordan er det du tenker om menneskene rundt deg? Ser du mulighetene eller begrensningene? Hvilket samhold vil vi ha?

Husk, en rullestol eller et handikapp gir ikke en hindring, den gir et perspektiv. En rullestol sier ikke noe om hva man kan, men hva man har lært. En rullestol sier ikke noe om hvem man er, men hva man makter.

Få med deg de viktigste og beste debattene - følg Aftenposten meninger påFacebookogTwitter