Assistentene mine får meg til å glemme at jeg er funksjonshemmet | Ida Hauge Dignes
Si ;D-innlegg: Jeg synes ikke synd på funksjonshemmede. Jeg synes synd på kommunene som ikke ser oss som en ressurs.
Mine assistenter er fantastiske mennesker. De får meg ofte til å glemme at jeg er funksjonshemmet. Jeg lever hver eneste dag, og livet mitt gir virkelig mening.
Jeg kan skrive saksliste til styremøter. Jeg kan skrive innleveringsoppgaver. Og jeg kan skrive dette innlegget fordi mine fantastiske assistenter beveger fingrene sine over tastaturet i en voldsom fart mens jeg dikterer.
Jeg kan gjøre alt jeg vil, fordi assistentene mine gir meg den friheten. Min funksjonsnedsettelse trenger ikke begrense meg. Et handikap trenger aldri å begrense noen. Det er brukerstyrt personlig assistanse (BPA) beviset på!
Kommunene forskjellsbehandler
Derfor blir jeg opprørt og frustrert når jeg ser at mange av mine venner blir forskjellsbehandlet på tvers av kommuner. Nok assistansetimer til de som har behov for det, burde være en selvfølge. Uavhengig av hvilken kommune eller bydel man er bosatt i.
På onsdag så jeg som vanlig på serien «Søsken» som går på TV 2. I hver episode er jeg blitt dratt inn i ulike virkeligheter.
Jeg er blitt rørt, glad og fortvilet. Sist onsdag fulgte vi blant annet Hannah på 17 år. Hannah har ikke nok assistenttimer, og som en konsekvens av dette får hun ikke levd et fullverdig liv.
- Fikk du med deg? Hei, Hannah. Jeg så deg i TV 2-serien «Søsken». Du er ikke alene, jeg vet hvordan det er
Å løsrive seg fra foreldrene sine må hun bare glemme da hun mer enn noen gang er avhengig av deres hjelp til primære oppgaver. Jeg synes ikke synd på Hannah, men jeg synes synd på kommunen som ikke ser at hun er en ressurs. For Hannah er en ressurs akkurat som alle andre.
Kampen mot systemet må hun nok ta utallige ganger for å bevise at hun er verdt å satse på. Det burde være en unødvendig kamp fordi den stjeler krefter og tapper energi. Og ikke minst fordi ethvert menneske fortjener friheten til å leve livet sitt på egne premisser.
Papirarbeid
Jeg kjenner meg igjen i Hannahs virkelighet. Den var min frem til jeg flyttet ut hjemmefra. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av å være begrenset til papirarbeid.
Og jeg vet at Hannah og jeg dessverre ikke er enkelttilfeller.
Kommunene regner ut dagligdagse behov ut i fra en døgnklokke. Behov som toalettbesøk, tannpuss, tid til dusjing og matlaging blir gitt i form av antall minutter. Alt er svart på hvitt.
Det å være selvstendig gir en ubeskrivelig mestring- og frihetsfølelse. Hannah kjemper iherdig for å begynne å gå igjen etter ulykken hun ble utsatt for. Så klart vil hun klare seg på egenhånd og ikke være avhengig av foreldrene sine til enhver tid.
Men hva skjer om Hannah ikke når sine mål? Og hva med det livet hun lever akkurat nå?
For livet stopper jo ikke fordi en er funksjonshemmet. Livet fortsetter, og det skal leves på godt og vondt.
Kampen for et fullverdig liv burde ikke vært nødvendig å ta i 2017.
Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
