Kjære Aksel. Søsteren min sliter med selvmordstanker, jeg med skyldfølelse. Hvordan kan vi få det bedre?

Hun føler hun ikke gjør nok for å hjelpe søsteren, samtidig er hun redd for at hun glemmer å prioritere egne behov.

Kjære Aksel!

Jeg har en søster som sliter med selvmordstanker. Hun har sagt at hun ikke ønsker å leve. Jeg prøver å forstå hvorfor, men får det ikke til.

Jeg går også og bærer på en slags skyldfølelse. Er det noe jeg har gjort som gjør at hun føler det slik?

Jeg føler at jeg ikke gjør nok for å hjelpe henne, men jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for at hun skal føle seg bedre.

Jeg er kanskje litt for snill, tar vare på hennes behov i stedet for mine egne. Hva kan jeg gjøre sånn at vi begge to får det bra?

Hilsen jente (17)

Kjære jente (17)

Det er veldig vondt å se en man bryr seg om, ha det så vanskelig at de til og med vurderer å ta sitt eget liv. Da skjønner jeg godt at du blir både redd og lei deg.

Det blir ekstra vanskelig når man også kjenner på skyldfølelse. Man vil jo så gjerne hjelpe, men så vet man kanskje ikke helt hva man kan eller bør gjøre.

• Lurer du på noe? Trykk her for å sende spørsmål til Aksel

Et ønske om å dø kan være vanskelig å forstå for dem rundt. Det kan være vanskelig å spørre personen om det, og enda vanskeligere å sette seg inn i opplevelsen deres.

Det er vanskelig å vite hva man skal si. Kanskje har man prøvd å si noe, men uten å føle at man er til hjelp.

Blanding av følelser

Ofte kan personer med selvmordstanker ha vansker med å forstå hva de selv føler på. De kan kjenne på håpløshet, fortvilelse og følelsesmessig kaos som virker altfor stort å få tak i.

En slags blanding av mange følelser – de er både redde, skammer seg, er lei seg og kanskje også sinte.

Når man kjenner så mange følelser på en gang, er det vanskelig å forstå hva man har behov for og enda vanskeligere å formidle det til andre igjen. Da er det ikke rart at du kjenner at det er vanskelig å forstå.

• Lurer du på noe? Trykk her for å sende spørsmål til Aksel

Ikke din jobb å forstå alt

Samtidig er ikke jobben din å kjenne på og forstå alt din søster strever med. Det er heller ikke jobben din å være hennes behandler.

Din fremste oppgave er bare å være der for henne og vise at du er en støtte, på en måte der du også ivaretar deg selv og dine følelser.

Du kan for eksempel si det slik: «Jeg ser at du har det vondt, og det gjør meg trist. Jeg vil så gjerne hjelpe deg, men det er vanskelig for meg å forstå hvordan. Noen ganger føler jeg skyld for det. Hvis det er noe du tror jeg kan gjøre, vil jeg at du sier ifra. Jeg er her uansett.»

Du trenger også støtte

Det er ikke sikkert hun vet hva du kan gjøre. Det kan også være for sårbart for henne å snakke om. Uansett hva hun føler og sier, så må det være greit.

Det samme gjelder dine følelser. Du har lov til å bli redd. Du har lov til å bli sliten. Og du har til og med lov til å bli irritert og frustrert når du føler det blir vanskelig for deg å være en hjelper. Det viser bare at du bryr deg om henne.

Jeg håper søsteren din får eller søker hjelp. Det høres ut som om hun ikke har det noe bra og trenger noen å snakke med. Den børen skal imidlertid ikke ligge på dine skuldre.

Jeg synes også du skal snakke om dette med foreldrene dine eller en omsorgsperson du stoler på.

Det er vanskelig å hjelpe andre når du selv har det vondt. Du trenger også noen å støtte deg på.

Som det står i sikkerhetsbrosjyrene på flyet: Ta på din egen maske før du hjelper andre.

• Lurer du på noe? Trykk her for å sende spørsmål til Aksel