Ytringsfrihet - deres «fredelige» måte å drepe på
Ord kan treffe like hardt som et skudd. Forskjellen er bare at vedkommende ikke holder et våpen i hånden, men en penn. En penn som skyter ord som dreper.
Ber du om bråk, så får du bråk.
Terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris var et angrep på ytringsfriheten, det kunne jeg ikke sagt meg mer enig i. Men hvorfor sa ingen det samme da 1.6 milliarder muslimer ble angrepet og krenket for å være en del av noe som både du og jeg tar avstand fra?
At dette endte med et terrorangrep var ikke noe stor overraskelse. Ikke at jeg på noen som helst måte støtter terror, men det er dessverre ikke første gang at jeg som muslim er blitt angrepet av media — i ytringsfrihetens navn. Det er heller ikke første gang at noen som tilsynelatende er muslimer har misbrukt min religion til å svare med terrorangrep.
«Ber du om bråk, så får du bråk», slik har spillereglene alltid vært. Så hvorfor be om noe når du vet de vil hysje på deg på samme måte som før? Hvor ble det av den holdningen om at «vi må lære av historien»?Og hvilken rolle er det jeg har i din krig? Først er jeg det offeret du krenker med alle de fineste ordene du kan. Og når jeg er så frekk at jeg spør hvorfor, så er jeg terrorist og ekstremist.
Hvorfor?
Gjennom oppveksten i Norge brydde jeg meg ikke noe særlig om hvordan media fremstilte muslimer som «samfunnet verste fiender».
Det at vi ble så «populære» i media, gjorde jobben litt lettere for meg, for da lærte flere og flere om islam og muslimer.
Jeg slapp mange av de rare spørsmålene som for eksempel om jeg kunne snakke «muslimsk» og hvorfor jeg alltid hadde et håndkle rundt hodet, eller om jeg eide kameler og var i slekt med Osama bin Laden.
Samtidig som medieomtalen skapte hat hos enkelte, fjernet den også fremmedfrykt og skapte rom for forståelse og respekt.
Vi var ikke så skumle likevel!
Men etter hvert som tiden gikk, innså jeg hvilket spill jeg var trukket inn i, og da måtte jeg gripe inn og bry meg.
Hvordan skulle jeg forklare min lillebror på åtte år hva det vil si å være en terrorist, og hvorfor folk kalte akkurat ham for en? Et spørsmål jeg også gjerne ville ha svar på, var hvorfor?
Fra krig til fredens land
Et fly fra et krigsherjet Afghanistan landet på Gardermoen 5. oktober 2001. En vakker og urolig kvinne satte for første gang sine føtter på norsk jord. Fulgt av sine syv nysgjerrige småbarn, lette hennes øyne etter den mannen hun hadde lengtet etter å se.
Krigen hadde satt dype spor i henne, og smertene hadde ennå ikke forlatt hennes kropp. Det landet enhver afghaner hadde viet livet sitt til, hadde begynt å bli deres største fiende.
«Watan mor da» — Folkets mor, ble landet kalt for. Men hvilken mor?
Var det den moren som gang på gang ble solgt av sine barn, fordi de ikke var mann nok til å ta seg av henne?
Eller hun som ble tvangsgiftet og voldtatt av nye ledere hver dag, men hvor ingen hørte hennes skrik eller smerte?
Ja, det er henne, den afghanske kvinnen som ennå er bundet fast til sengen, fortsatt i den møkkete brudekjolen. Hennes nye hersker sitter godt og høyt oppe på tronen og ser hvordan hennes barn leker katt og mus med hverandre.
Troen på en bedre verden
Men det sies at en kvinne kan forstå en annen kvinne, og at en mor kan forstå en annen mor. Den kvinnen som nå sto på Gardermoen hørte fortsatt sin mor på den andre siden av verden. Hun skrek etter hjelp og var i konstant smerte, men hun ga aldri opp. Og akkurat som sin mor, hadde denne kvinnen heller aldri gitt opp.
Hun hadde tro på at det fantes en bedre verden, og det gjorde det. Det trodde i hvert fall hun.
Han smilte fra øre til øre da han så mor komme ned rulletrappen. Enda en gang ble vi gjenforent med en mann de kalte min far. Jeg var kun syv år, og det var mye jeg ikke visste om denne fremmede mannen som jeg bare hadde sett et par ganger før.
Da krigen kom satte han kurs mot Europa i håp om et bedre liv for familien. Det var kanskje derfor jeg og de to yngste barna ikke kjente til ham så godt, for han reiste mens vi ennå var små.
Far hadde ikke opplevd noe mindre helvete enn min mor, faktisk enda mer. Han hadde kjempet for livet, for han hadde lovet en kvinne å vende tilbake først når han hadde holdt sitt løfte om et bedre liv, og en dag ringte telefonen. Far hadde fått oppholdstillatelse, og etter mange år kunne han endelig gjenforenes med familien.
Et rent eventyr - i hvert fall en stund
«Mitt lille land» var landet som hadde tatt min far så godt imot. Norge var et rent eventyr, nesten for godt til å være sant. Ord som krig, fattigdom og sult eksisterte ikke lenger. Det var i hvert fall det jeg trodde.
Demokrati, frihet og respekt for enkeltindividet stod i sentrum, og enhver skulle bli hørt. Dette var det Norge sto for.
Vi slo oss godt til ro her i landet, og vi så en lang og fredelig fremtid sammen. Mor og far som på hver sin side hadde opplevd mye vondt, var nå klare for å legge smerten bak seg og rette oppmerksomheten mot det å gi barna sine en god fremtid.
Alt så ut til å falle på plass. Far tok seg utdannelse og ble frilanstolk, mens mor, som aldri hadde fått mulighet til utdannelse i sitt eget hjemland, ikke kastet bort denne muligheten her i Norge. Familien vokste fra syv til ni barn, og livet kunne ikke vært bedre.
Jeg ble lært opp til å se positivt på livet, men aldri tenke at livet er noe perfekt. Og det var vel kanskje den gang jeg så på livet som noe for godt til å være sant at det slo tilbake.
Det våpenet som hele livet hadde sendt mine foreldre på flukt i sitt eget hjemland og som gjorde at de måtte forlate sine nære og kjære, så ut til å bli hevet igjen. Denne gang i Norge. Og denne gang i form av ord - kalt ytringsfrihet.
Det vakre eventyret gikk mot slutten
Sakte, men sikkert skyllet en bølge av hat over muslimer. Trusler og konstant trakassering var en del av hverdagen - og nesten det eneste folk var interessert i å høre om.
Ingen var interessert i å lese om en hvit man som voldtok nabojenta, kjørte på en syklist eller i verste tilfelle drepte noen, men alle ville vite hver minste detalj om muslimjævelen som sjal fra en kiosk.
Ingen ville vite navnet på den hvite mannen som gjentatte ganger hadde misbrukt barn seksuelt, eller drept sin bestevenn, men alle vite navn, etnisitet og bakgrunnen til den «neger'n» som hadde havnet i trøbbel hos NAV.
Definisjonen av ytringsfrihet. Slik var det. Og slik er det.
Det var foreldrene mine som først lærte meg hva ordet ytringsfrihet betyr, for det hadde vi alltid hatt hjemme. Alle skulle få lov til å uttrykke seg og være kritiske til noe, så lenge det de sa ikke angrep eller fornærmet noen. Og du skulle ikke snakke ut fra «hva du tror» den og den har gjort, men du skulle legge det frem med kilder. Og slik fungerer det ennå.
Alle er fornøyde, fordi det er fair play. Du får være kritisk, men ikke komme med rasistiske og hatefulle bemerkninger om noen. Det kan ikke tolereres.
Helt andre spilleregler
Men så er spørsmålet: Lærte mine foreldre meg noe feil? Var det virkelig så stor forskjell på den ytringsfriheten jeg hadde hjemme og den jeg har som en del av et samfunn? Eller var det helt andre spilleregler som mor og far ikke hadde fortalt meg om?
I begynnelsen hørte jeg ingen si noe imot det Charlie Hebdo hadde publisert, eller noen som sto opp for å forsvare meg. Akkurat som alle de andre gangene. Og de få som gjorde det, ble aldri hørt. Hvorfor? Fordi det ikke gjaldt dem.
Det var ikke deres far som ble kalt terrorist, eller mor for ekstremist, eller dem selv for muslimjævel. Det var jeg og de 1.6 milliarder menneskene der ute som aldri var ekstreme eller terrorister før dere gjorde oss til det.
«Fredelig» måte å drepe på
De krenket meg med den såkalte ytringsfriheten. «Såkalt» fordi det dessverre ser ut til å gjelde bare for noen, og ikke alle. Hos meg hadde ordet begynt å få en helt annen mening, i hvert fall som det etter hvert begynte å bli brukt.
«Ytringsfrihet betyr altså at du har rett til å trakassere, krenke, si og skrive rasistiske og diskriminerende utsagn om andre, så lenge du ikke holder et våpen i din hånd, men har ord i din munn og en penn i din hånd.»
Så i realiteten gir altså ytringsfriheten «lov» til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe, så lenge du gjør det med ord og ikke våpen!
Og ingen vil kalle deg terrorist eller ekstremist, fordi det var en «fredelig» måte å drepe på.
Jeg som den fremmede
Stygge og hatefulle blikk var noe jeg var veldig ukjent med, men det gikk ikke lang tid før disse blikkene ble veldig vanlige ute på gaten og på skolen.
Jeg husker at mange foreldre på både barne- og ungdomsskolen alltid var litt ekstra forsiktige rundt meg, for jeg var en stund den eneste mørkhårede i klassen. Og som alltid ble de like overrasket over å høre at jeg het Kamilla, for det var jo et så typisk norsk navn.
«Er du halvt norsk?» Ikke at jeg så sånn ut, men de måtte bare vite det. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje for å sikre seg at jeg var en av dem, et ufarlig vesen?
«Nei, både mor og far er fra Afghanistan» svarte jeg. Et øyeblikk ble de helt stille og tenkte for seg selv, så slengte de ut:
«Ja, men da er dere jo veldig godt integrert i Norge, ser jeg”
Og det bare fordi jeg het Kamilla.
«Jeg kom til Norge da jeg var syv og har navnet mitt fra Afghanistan. Det er et gammelt afghansk navn.»
Jeg så hvordan ansiktuttrykket forandret seg, og de sto der som i sjokk.
«Men du snakker jo så flytende norsk», avsluttet de med.
Ord som er skarpere enn et sverd
Bekymringene og de dårlige minnene som mine foreldre har begravd dypt ned i hjertet, er ikke noe jeg vil kalle tilbake. For om de kommer tilbake, ser jeg ikke noe forskjell på det korrupte Afghanistan og det fredelige Norge.
I Afghanistan bruker de vold, bomber og våpen for å ta et liv, men de gjør det i hvert fall ikke i det skjulte. Og her, her sitter du og bruker det samme, men du holder deg til den såkalte «fredelige metoden».
Du gjemmer deg bak ytringsfriheten og sprer hat og rasisme. Ikke fordi den tillater deg det, men den stopper deg heller ikke i å gjøre det.
Og igjen, når jeg gjør meg frekk nok til å spørre hvorfor, så er ikke resultatet noe overraskende. Jeg bli svartelistet og kalt terrorist. Noen ganger ekstremist. Og hvis det skulle være enda mildere, så muslimjævel. Det er alt jeg får som svar.
Men hva er du da?
Forskjellen blir bare at der drepes du med våpen, her med ord som stikker dypere enn et skudd. Smerten er like stor, men vet du hvorfor?
For det er fortsatt mine kjære og nære du angriper.
Hvordan bevare ytringsfriheten?
Først og fremst må vi alle finne en felles definisjon for dette begrepet og holde oss fast til den. Vi har alle en klar og tydelig definisjon, men vi må også få med oss de få som ennå snakker i svart og hvitt.
Blir vi alle enige om den samme definisjonen, så er det lettere å se forskjell på en som angriper og den som blir angrepet. For det ser ut til å være veldig utydelig for mange.
For at vi på en best mulig måte kan ta vare på denne rettigheten, må vi alle, og spesielt media, ta ansvar for hva som publiseres og gjøres om til nyheter.
Dette betyr på ingen måte at vi skal begrense ytringsfriheten, men hvis vi skal fortsette kampen for ytringsfrihet for alle, er vi nødt til å ha respekt for hvert enkelt individ.
Akkurat som et samfunn ikke vil fungere hvor vi alle er gruppert etter farge, tro og kjønn, kan heller ikke ytringsfriheten bevares uten respekt og toleranse for alle - uansett tro, kultur, kjønn, farge eller språk.
Det er da vi snakker om fair play.
Kamilla Sadol (21) vant tredjeplass i Si ;Ds skrivekonkurranse «Hva er ytringsfrihet for deg?».
Her er de andre vinnerbidragene:
Vant konkurranse med diktet «Ytringsfridomen lever»
Ytringsfrihet er også retten til å tie
Kamilla Sadol (21)
