SiD

Før du sender den meldingen, spør deg selv: Kan dette såre?

Det er snart skolestart. Og det er mange nervøse barn og ungdommer der ute, skriver Victoria Grøtting (17).

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
Dette er meldinger innleggsforfatter tidligere har mottatt. Navn og brukernavn er sladdet.

Hver dag etter skolen kom dere bort mot meg, slo meg, lo og slo enda litt til. Dere fulgte etter meg i fire år, fire hele år hvor jeg var livredd for om jeg skulle klare å komme meg trygt hjem eller ikke.

Dessverre hadde jeg ikke alltid flaks. Hver gang jeg gikk utenfor døren var jeg så redd at jeg hadde vondt i magen, så vondt at jeg ble syk. Dere gjorde meg syk.

Kjære mobber, hvorfor hjalp dere meg ikke?

Når jeg lå nede i grøften på vei hjem fra skolen. Dere sto over meg, spyttet snus og sparket meg. Prøvde jeg å komme meg løs, ble jeg slengt tilbake der dere mente jeg hørte hjemme. Dere fortalte hvor verdiløs jeg var, og at dere skulle hjelpe meg å dø. Dere skulle til og med drepe meg. Hva gjorde jeg for å fortjene dette?

Kjære mobber, dere var blant mine beste venner

Da presset ble for høyt, og dere ikke lenger var de kuleste, måtte dere ødelegge meg på vei ned. Dere tok fra meg skolematen og kalte meg stygge navn hver gang jeg spiste. Dere spylte tingene mine ned i do. Var tingene for store for toalettet, tente dere i stedet på deler av dem, eller bare stjal hele. Grunnen? At jeg ikke skulle skjemmes over å ha ting med dovann på. Sannheten er at det er dere som burde skjemmes.

Victoria Grøtting

Husker dere de gangene jeg måtte dra barbent hjem? Eller de gangene foreldrene mine måtte komme med sko og klær fordi dere bare spøkte med meg? For meg var ikke dette noen spøk.

Kjære mobber, hva med de gangene dere aldri fikk nok?

De få gangene dere ikke fysisk fikk tak i meg, kunne dere likevel ikke la meg være. Dere ringte meg, kjeftet på meg, fortalte meg hvor mye dere gledet dere til morgendagen, og ikke minst: Fortalte meg hvor mye bedre min familie ville ha greid seg uten meg. For dere var jeg ingenting. Jeg burde bare dø.

Husker dere de gangene dere sendte meg bilder når jeg lå alene nede i buskene, lille meg helt alene, og alle dere som kjeftet, spyttet og slo? Jeg vil i alle fall aldri glemme det.

Kjære mobber, hvem ga dere tillatelse?

Hvem ga dere tillatelse til å mobbe, spre rykte om meg og trakassere meg? Jeg husker godt at jeg aldri ga dere tillatelse til å dytte og slå. Jeg ga dere heller ikke tillatelse til å ta på meg eller til å ta fra meg ting for å ha det morsomt. Dette var aldri noe morsomt for meg!

Kjære du som bare gikk forbi

En gang var det faktisk noen som stoppet opp for å hjelpe, men dere sa at vi bare spøkte. Jeg gråt og sa meg uenig, men ingen ville hjelpe.

Hvem ga dere tillatelse til bare å gå forbi, uten en gang å se dere tilbake?

Kjære alle, det er snart skolestart

I dag er ting blitt en del bedre for min del. Men mobbingen har gjort mye med meg, og hvordan jeg er som person. Jeg prøver å se på det positive — at jeg er sterk og at mobberne var de svake.

Grunnen til at jeg skriver dette nå er at det snart er skolestart. Det er mange nervøse barn og ungdommer der ute, fordi de er blitt mobbet eller er redde for å bli det, eller for den saks skyld er mobbere selv. Jeg håper og ønsker at dere, etter å ha lest dette, tenker en ekstra gang når dere sier eller skriver noe til noen:

Er det snilt? Kan dette såre? Eller: Ville jeg like å få høre dette?

Følg Aftenposten Si;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid)

Les også

  1. Kort sagt fra Live (17) om mobbing: Visste du at...

  2. Til dere som blir mobbet: Ikke begrens deg selv på grunn av hva andre forventer

  3. Si;D-innlegg: Hva går det av nordmenn? Hvor har det blitt av høfligheten, ydmykheten og mangfoldet?

  4. Målet er en mobbefri skole

  5. Torbjørn Røe Isaksen, hva skal du gjøre med mobbingen?

Victoria Grøtting (17)

Les mer om

  1. Mobbing