«Er du terrorist?» spurte gutten da han så meg i uniform. Han var tre år gammel | Victoria Bergem Thorbjørnsen
Si ;D-innlegg: Hvor ble det av mitt lille land?
Min generasjon har hele livet hørt om krig og sult.
Etter 11. september har vi hørt mer og mer om terror, vi tenker på terror, og vi er redde for terror.
Vi snakker om hijab og niqab. Vi snakker om innvandrere, og noen beveger seg ikke nær Grønland. Hva er det egentlig som har skjedd med vårt lille land?
Folkens, i Norge har vi opplevd terror én gang, av en hvit mann som kledde seg i en norsk politiuniform.
Kan noen forklare meg hvorfor vi ennå er redde for muslimene? Hvorfor er vi ikke livreddr enhver hvit mann og kvinne som beveger seg i Oslo sentrum med bil? Enhver mann og kvinne med ryggsekk, koffert eller bare en stor boblejakke?
Redd for mennesker
For litt over en uke siden våknet jeg til et Facebook-varsel på telefonen min om at det hadde vært skyting i Oslo.
Noen dager etter våknet jeg til at det hadde vært knivstikking i Kristiansand.
Dagen etter så jeg på mobilen etter jobb, og det hadde vært to skyteepisoder i Oslo. Ikke én, men to.
Jeg er livredd. Jeg vil aller helst legge meg ned under dynen og bli der, men jeg er ikke redd for terror.
Jeg er ikke redd for hijab eller niqab. Jeg er ikke redd for den brunfargen jeg selv prøver så hardt å få gjennom sommeren.
Jeg er livredd for mennesker. Jeg er livredd for mitt lille land.
Før 17. mai i år var jeg redd. Jeg sto midt på Slottsplassen under hele barnetoget. Jeg skal ærlig si at jeg var livredd. Men da jeg først sto der, lurte jeg på hva i all verden det var jeg hadde vært så redd for?
Dette er statusen på Oslos fem skyteepisoder i juli
Folk var blide og veivet det norske flagget mens de feiret dagen på den beste måten de visste om.
Den dagen bestemte jeg meg også for å slutte å være redd for terror, for det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for mennesker.
Tre år og hørt om terror
For noen måneder siden besøkte jeg barnehagen moren min jobber i. Jeg hadde på meg uniform siden jeg bare skulle hente noen papirer etter endt tjeneste, og jeg måtte rekke det før hun skulle hjem.
Da var det en gutt som fulgte nøye med på meg. Jeg satte meg ned for å prate med ham. Det var da han spurte meg: «Er du terrorist?».
Han var tre år gammel og spurte fordi jeg hadde på meg uniform. Han var tre år gammel og hadde hørt om terror.
Da jeg gikk i barnehagen, lekte jeg med maur, og min største bekymring var om jeg fikk være med venninnen min hjem eller ikke.
Jeg måtte forklare ham hvorfor jeg hadde på meg grønne klær. Jeg måtte forklare hvor stolt jeg er av uniformen jeg får lov til å bære.
Vær så snill. Ikke la generasjonen som kommer etter meg, bli like redd.
Vær så snill. Ikke la generasjonen som kommer etter meg, bli like redd
Ikke la generasjonen som kommer etter meg, slutte å leke ute. Ikke hindre dem fra å gå i 17. mai-tog, delta på Norway Cup eller alt annet dere syns virker skummelt.
Her i vårt lille land kan det nemlig like gjerne være i matbutikken man blir drept.
