SiD

Ingen spørsmål om mine biologiske foreldre hadde plaget meg før. Men en kveld endret det seg | Even Hye Tytlandsvik Barka

  • Even Hye Tytlandsvik Barka (19)

Jeg er født i Sør-Korea og de i Norge, likevel er de de mest EKTE foreldrene du noen gang vil møte, skriver Even Hye Tytlandsvik Barka (19). Privat

Si ;D-innlegg: Ordene traff meg hardt. Jeg hadde mest lyst til å gå hjem.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

På mange måter er jeg en ganske vanlig norsk ungdom, men det er noe som gjør at jeg skiller meg ut: Jeg er adoptert fra Sør-Korea.

Jeg kom til Norge og mine adoptivforeldre som spedbarn. Helt siden jeg var liten, har jeg undret meg over stort og smått, og spørsmålene om mitt opphav ble raskt et tema.

Til daglig preget det meg ikke så mye, men jeg husker at jeg noen ganger lurte på om jeg lignet på de menneskene som hadde satt meg til verden, de som jeg ikke engang husket.

Noen ganger da sorgen og ulykkeligheten gnaget som verst, tenkte jeg for meg selv: «Savner de meg? Var de i det hele tatt glad i meg – kanskje jeg var uønsket?»

Heldigvis hadde jeg gode foreldre og varme mennesker rundt meg som så meg og fikk meg på andre tanker da det sto på som verst.

Det verste spørsmålet

Som adoptert blir man ofte møtt med mange spørsmål.

«Har du kontakt med familien din der nede?»

«Vet du hvem de er?»

«Kan du koreansk?»

Ingen av disse spørsmålene plager meg. Egentlig er de ganske fornøyelige for en som ikke føler seg koreansk i det hele tatt.

Men det verste folk spør om, er:

«Vet du hvem de EKTE foreldrene dine er?»

Ofte unnskylder den som har stilt spørsmålet, seg kjapt før den korrigerer uttrykket «EKTE foreldre» til «biologiske foreldre».

Det burde ikke plage meg så mye, og tidligere gjorde det heller ikke det. Det endret seg en høstkveld for noen år siden.

Ordene traff hardt

Enkelte episoder fester seg i hukommelsen for godt. Vi var mange som var samlet for å feire en bursdag, da det ble et tema at jeg var adoptert.

De som satt rundt bordet, stilte et par av de mest vanlige spørsmålene, da en bekjent plutselig sa:

«De som du kaller foreldrene dine, er ikke de EKTE foreldrene dine»
Ordene traff meg hardt.

Først tenkte jeg at dette var en typisk situasjon der den jeg snakket med, hadde ordlagt seg feil.

«De er ikke de biologiske foreldrene mine ...», forklarte jeg og ba ham bruke ordet «biologiske» i stedet. Etter hans logikk så hadde jeg jo ingen EKTE familie, oppsummerte jeg.

Etter hans logikk så hadde jeg jo ingen EKTE familie

Han sto på sitt og gjentok budskapet flere ganger. Jeg hadde mest lyst til å gå hjem, men av hensyn til vertene valgte jeg å bli, fremdeles opprørt over det som var blitt sagt.

Alltid ekte for meg

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg ønsker at du som leser dette, skal bli bevisst på begrepene du bruker når du snakker om og til menneskene rundt deg. Du kan tross alt ikke vite hvilken bagasje de bærer på.

Til slutt: Jeg har verdens beste foreldre. De har alltid støttet meg og elsket meg uten forbehold.

Jeg er født i Sør-Korea og de i Norge, likevel er de de mest EKTE foreldrene du noen gang vil møte, og jeg ville aldri vært dem foruten.

Takk til mor og far, for meg vil dere alltid være EKTE.

Lese videre? Vi anbefaler:

  1. Les også

    Kortere ventetid for adopsjon

  2. Les også

    Anonym tenåring: Født i Norge: «Du er heldig». Adoptert: «Vær takknemlig».

  3. Les også

    Aldri blitt adoptert så få barn til Norge

  4. Les også

    Kvinne som hentet surrogatibarn til Norge, får ikke være barnets mor


Les mer om

  1. Adopsjon
  2. Identitetsfølelse
  3. Ungdom

Relevante artikler

  1. NORGE

    En «Tore på Sporet»-episode ledet opp til dette møtet

  2. A-MAGASINET

    Torbjørn: – Jeg er 43 år og lurer ennå på hvorfor jeg ble forlatt

  3. SID

    Disse ungdommene engasjerte Aftenposten-leserne mest i 2017!

  4. SID

    Alle har ikke to foreldre som bryr seg

  5. SID

    Sex og livmor: Må valg begrunnes? Nei. | Indianna Rue

  6. SID

    16-åring: «Idet jeg gikk inn døren til institusjonen, innså jeg at jeg hadde tatt feil»