Jeg er en gutt født i jentekropp
Det er flere jeg har sagt det til som synes synd på meg, men jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg har et problem. Jeg er annerledes. Mange ser på meg som rar.
Det føles ikke bra å gå på skolen. Selv om jeg har det greit, er det alltid noe inni meg som jeg ikke helt klarer å fortelle noen om.
Jeg mener selv at jeg er trans, altså gutt født i jentekropp.
Men det er mange som ikke vet om det, og når de snakker om sånt tror de bare at det er hormoner i ungdomstiden.
Det er ikke synd på meg
Jeg begynner ofte å tvile på meg selv – kanskje de har rett, at det bare er noe jeg innbiller meg og at jeg bare kommer til å føle det sånn en stund.
Men hva gjør jeg nå da?
Jeg vil ikke gå i jenteklær, men jeg er ikke personen som shopper selv, og jeg er ikke modig nok til å fortelle moren min at jeg ikke vil ha jenteklær lenger.
Hun vet hva jeg føler, men det blir aldri til at vi kommer frem til noe.
Det er flere jeg har sagt det til som synes synd på meg, men jeg synes ikke synd på meg selv. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.
Folk er for kjappe til å dømme
Jeg passer ikke inn i jentegjengen, og guttene ser på meg som rar.
Men hvorfor er jeg rar fordi jeg er jente som har kort hår og bruker joggebukse og guttehettegenser på skolen?
Folk er for kjappe til å dømme folk, og det er få som kommer noen vei uten å ha noen å snakke med.
Folk er for redde for å havne utenfor selv, så de holder seg bare til sitt uten å bry seg, selv om de vet at jeg er alene i nesten alle friminutt.
Innbiller jeg meg bare at jeg er annerledes, eller er jeg bare rar?
Følg Aftenposten Si;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid).
Vi må øke forståelsen for transkjønnede
Er det umulig å være original i dag?
Mann deg opp, kvinne!
Jente (14)
