Livet før jeg ble bacon

I dagens innlegg skriver Eidbjørg Søreide (18) om livshistorien til den fiktive grisen 3452: "Vi sto igjen alene og redde. Hvor var mamma? Jeg hørte mannen i kjeledressen si noe om slakt".

Dette er livshistorien til grisen 3452, som til slutt endte som bacon ved frokosten din.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

For to år siden ble jeg født av mamma, nummer 3246. Det var en underlig barndom med vold blant søsknene og en mor som ikke fikk reise seg. Hun fikk ikke engang snu hodet sitt.

To av søsknene mine døde

afp000815278.jpg

Det var metallstenger som holdt henne nede. Jeg ble fortalt hvorfor, men jeg stusser ennå over det. De sa at hun måtte ligge slik for at ikke vi unger skulle bli skadet.Vi var 12 søsken, og naturlig antall avkom er vanligvis fire-seks unger. Det var tydeligvis avlen som gjorde at mamma fødte så mange unger.

To av søsknene mine døde av at de ikke fikk i seg nok råmelk. Dette hadde også noe med avl og jur å gjøre. Heldigvis overlevde jeg sammen med mine ni søsken og min fine mamma i metallbingen vår på noen usle kvadratmeter.

Plutselig forsvant mamma

Da jeg var 4 uker gammel ble mamma plutselig hentet, og vi sto igjen alene og redde. Jeg husker jeg var redd og følte en inderlig trang til å gjøre noe annet enn å være i en liten binge uten noe å gjøre. Hvor var mamma?

Jeg hørte mannen i kjeledressen si noe om slakt. Skulle mamma endelig få bli fri? Kanskje slakt betydde å få være ute i gresset og i gjørmen, eller å kunne få gå sammen som en familie?

Vi ble satt i en større binge med flere andre griser, men det var som om noe var galt i kroppen min. Instinkt, kanskje? Jeg hadde ikke plass til å bevege meg skikkelig, til å springe eller til å legge meg godt ned.

Ble hentet av en stor bil

Foret vårt var fra regnskogen i Brasil og inneholdt masse soya. Det skulle gjøre oss feite. Hvorfor vi skulle bli feite visste jeg ikke, men dagene var kjedelige og jeg utviklet adferdsproblemer.

Ett år etterpå tok bonden oss inn i en stor Nortura-bil. Var det dette som var slakt? Hvor var vi på vei? Til et paradis, eller kanskje til mamma?

Les også: Det er ikke kompliment. Det er trakassering!

Vi ble stående i denne bilen i evigheter, og jeg fikk problemer med å stå oppreist. Mange falt, og nummer 2346 døde på veien. Det kom kald luft fra sprinklene og jeg hadde vondt i beina. Redselen kom over oss, men vi kunne ikke gjøre noe.

Jeg skrek etter hjelp

Endelig stoppet bilen og bakluken åpnet seg i et sterilt metallrom. Hva var dette? Det var noen menn rundt som snakket og jeg så opp på dem. En mann med Nortura-caps og plastforkle så ned på meg og lo. Jeg forsto ikke.

Vi ble presset inn en rekke, og jeg, broren min og en annen gris kom etter hvert sammen. Det kom et elektrisk støt i bakenden vår som presset oss inn i et separat rom. Vi var redde. En gass fylte rommet og jeg fikk store problemer med å puste. Jeg skrek etter hjelp og broren min kavet rundt på gulvet. Det fantes ingen gjemmesteder.

Mitt siste øyeblikk var fylt av smerte og redsel, før jeg besvimte, døde og endte opp på ditt frokostbord.

Følg Aftenposten Si;D påFacebookogTwitter

I dagens innlegg skriver Eidbjørg Søreide (18) om livshistorien til den fiktive grisen 3452: "Vi sto igjen alene og redde. Hvor var mamma? Jeg hørte mannen i kjeledressen si noe om slakt".

Eidbjørg Søreide (18)