SiD

7. desember: Omsorg er den beste rusen

  • Sara (17)
    Sara (17)

Jeg kjenner klumpen i magen hver gang jeg går forbi noen jeg ser ikke har det bra. Foreldrene mine har vært i den posisjonen, skriver Sara (17). Foto: Stein J. Bjørge

Det gjør vondt å tenke på at noen ville kalt min mor eller far for «jævla narkis».

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg tilbrakte første del av livet mitt med to rusavhengige foreldre. Jeg vet hvordan livet bak fasaden kan være. Jeg vet at rusavhengige mennesker gjør mye dumt. Det er sjelden de husker eller vet ting de har gjort.

Ikke lenger til stede

I mine øyne er livet til en narkoman delt inn i tre faser.

Det første som skjer, er at du sitter der med personen du stoler på mest og kan snakke om alt med. Deretter ser du det samme mennesket sitte i sofaen mens sprøytespissen stikkes inn i armen og amfetaminet suges inn i kroppen.

Det siste som skjer, er at det mennesket som satt i sofaen, ikke lenger er til stede. Nå sitter det et menneske der du ikke klarer å kjenne igjen.

I dag er mine foreldre nyktre. Det betyr at de har kommet seg ut av rusen. Det betyr at de har hatt mot til å stoppe. Jeg har et stort ønske om at de som klarer å mestre rusen, skal hylles som helter. Det skal ikke være negativt å være eks-narkoman, for det andre alternativet er så mye verre.

Slenger dritt

Det er ofte de som ikke har noen, som viser mest omsorg. De lærer å være takknemlige for selv de små hverdagsgledene. De gledene som mange av oss tar for gitt. Det handler om å klare å se dem som mange tenker er en byrde for samfunnet.

Hvor er egentlig omsorgen for disse som sliter? For dem noen kaller «jævla narkis». Slike ord kan skjære som kniv i sjelen og hjertet. Hvorfor skal man ta seg bryet med å slenge dritt om andre som virkelig har behov for det motsatte?

Det å være uteligger og rusavhengig er ikke noe man velger. Det mange ikke vet, er at den narkomane som sitter på gaten, kanskje har en familie. En familie som savner dem og vil dem alt godt.

Et smil som varmer

Min mamma fortalte meg at det ikke var før langt inn i rusen, etter hun ble innlagt med nyresvikt, at hun forsto hun hadde et rusproblem. Det kunne blitt et vendepunkt for henne, men det gikk ikke den gangen selv om venner og familie prøvde å vise omsorg.

Det skal så lite til. Det eneste som trengs, er å vise at man er der. Det er ikke alltid lett å spørre om hjelp selv.

Jeg kjenner klumpen i magen blir større og større hver gang jeg går forbi noen jeg ser ikke har det bra. Jeg vil hjelpe, jeg vil gjøre så mye. Jeg smiler når jeg går forbi. Jeg tenker at det kan varme dem litt. Et smil er selvfølgelig ikke nok! Men et smil kan bety så mye.

Det kan bety mye mer enn en pappkopp med penger.


Hva er det ekstra viktig å huske på denne julen?

– Denne julen blir annerledes for oss alle. Det betyr at vi må klare å jobbe sammen som et lag. Vi må huske på at den eneste gangen du skal se ned på noen, er når du skal bøye deg ned for å hjelpe dem opp.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D julekalender 2020