SiD

Vi er flinke til å prate om mobbing. Men hva med livet etter mobbingen?

  • Andine Løvdal
    18 år
Andine Løvdal (18) har vært åpen om mobbingen hun har opplevd. I dette leserinnlegget skriver hun om livet som kom etter mobbingen.

Jeg vet fortsatt ikke hvorfor det var akkurat jeg som ble mobbet.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg ble mobbet i flere år. Lenge lurte jeg på om det var fordi jeg var annerledes. Om det var fordi jeg brukte briller, hadde rødt hår og fregner. Eller om det var fordi jeg hadde en annerledes væremåte enn det andre kanskje hadde.

Jeg vet hvordan det er å være annerledes, og jeg vet hvordan det kan kjennes. Både på godt og vondt. Nå er det gått tre år siden mobbingen tok slutt. Men jeg kommer alltid til å leve med det.

Hodet kortslutter

Vi er flinke til å prate om mobbing, men hva med livet etter mobbingen? For noen kan dette være verre enn selve mobbingen. Slik var det hvert fall for meg.

Når man blir mobbet, er man i et «nødmodus». Du klarer ikke helt å forstå hva som skjer. Det gjør selvsagt vondt, men hodet kortslutter på et vis.

Jeg fikk ikke god nok tid til å reagere på det som skjedde, for alt skjedde så fort. Når jeg først hadde begynt å tenke gjennom det, så kom det noe nytt. Slik fortsatte det.

Jeg måtte alltid sitte på en spesiell plass på bussen. For da visste jeg at jeg kunne skjule meg bak et sete eller løpe ut. Jeg hadde hjertet i halsen på jobb, og alle minnene gikk bare i reprise. Snakket de om mobbing på skolen, klarte jeg ikke være der. Jeg måtte bort. Jeg var i et slags fluktmodus.

Mobbingen måtte ta slutt for at jeg skulle forstå hvordan det hadde preget meg.

Mer tid til å tenke

Etter mobbingen begynte jeg å tenke på en annen måte. Alt jeg hadde opplevd under mobbingen, fikk en ny dimensjon. Det handlet nok om det at jeg hadde mer tid til å tenke over det, men også at jeg innså alt som hadde hendt med meg.

I dag tar jeg fort til meg det andre sier til meg, og det kommer jeg nok alltid til å gjøre. Kommentarer som andre kanskje ikke oppfatter som sårende, oppfatter jeg fort som noe negativt.

Jeg har prøvd å forstå meg på mennesker, men synes egentlig det er vanskelig. Jeg synes det er vanskelig å forstå valgene som blir tatt. Og jeg vet fortsatt ikke hvorfor det var akkurat jeg som ble mobbet.

Jeg tror at jeg en dag vil komme meg helt videre. Det vil ikke skje i morgen, men en dag vil jeg slippe gode mennesker innpå meg, fortere og bedre. Jeg vil ikke reagere med sinne på andre som prøver å hjelpe meg, slik som jeg nå pleier å gjøre.

En dag vil jeg ikke være redd, det vet jeg bare. Det vil bare ta tid.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les også

Stor skrivekonkurranse for ungdom: Hva skulle du ønske du visste?

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!

Les mer om

  1. Mobbing